Klatrefamilien

Frem til nå har vi hatt en ganske flink klatrepappa i denne familien. Men, hvem vet, kanskje vi er på vei til å bli en ganske så flink klatrefamilie?
 

Omgivelsene for klatringen her i Railay er en opplevelse i seg selv. Dramatiske fjellformasjoner og bratte klipper skyter loddrett opp fra nydelige sandstrender og blått hav. Det er grotter, dryppstein og store overheng. Det eneste vi hører er lyden av bølgene som slår innover mot stranden, kun avbrutt av enkelte tilrop som ”higher, higher”, ”put your left foot a little to the right” og ”yes, yes!”

Simen og Vetle er optimistiske før vi begynner klatringen. Alle vi møter smiler bredt når de ser guttene sprette bortover stranden med kurs for en av de mange klatreveggene her. Guttene synes det er stas med utstyr. Stas med egen (leid) sele, klatresko og kalkpose. Motivasjonen er stor. Det ser lett ut når andre klatrer. Det er bare å gyve løs!

Men … Guttene møter utfordringer underveis. Det er ikke bare, bare med høyden, klatresko som kniper mot tærne og knudrete fjell. Når man legger til alle tilskuerne, kan det ta motet fra selv de tøffeste typene (mellom fem og åtte år) i Railay. Men alt i alt går alt veldig fint. Guttene våre gir ikke opp med det første. Begge kom seg godt opp i veggen før motet sviktet (eller fornuften seiret) og de ville ned igjen.

For enkelte av oss (inkludert Silje) handler klatringen vel så mye om å overvinne en psykisk utfordring, som  å takle en ren fysisk anstrengelse. Man må stole på tauet, på klatreselen og på den som sikrer. Man må tåle høyden og tørre å lene seg tilbake, slippe veggen med hendene og slappe av, mange meter over bakken. Det er viktig å ta seg tid til å bli trygg.  

Silje har mest lyst til å bli firt trygt ned på bakken igjen ved første vanskelige kneik noen meter over bakken. Men etter å ha hvilt litt i tauet, og ikke minst fått oppmuntrende tilrop fra bakken, klatrer også hun videre til topps. Simen (som ellers synes at mamma innimellom er litt for nervøs) utbrøt til og med ”Supermamma” etter klatringen! Og da er jo mye oppnådd bare ved det!

Øyvind er rutinert og klatrer selvsagt kjapt opp de ganske lette rutene instruktøren fant til oss tre nybegynnere.  Han fikk derfor et par ekstra lange og mer krevende ruter å klatre i tillegg.  Når han i tillegg ganske sannsynlig får med seg resten av familien på flere klatreturer i fremtiden, er også han storfornøyd!

Blå, blå himmel og vatten …

Etter en nydelig frokost på hotellrestauranten helt nede i strandkanten, er vi klar for dagens utflukt. Vi har mange aktiviteter å velge mellom her i Railay, men i dag er valget enkelt: Kajakkpadling!

Det har vært en del vind de siste dagene, men i dag er sjøen er blikkstille. Solen skinner og det er varmt. Ideelle forhold for å komme seg ut til sjøs og utforske øyer, klipper og skjulte strender i nærområdet.

Det blir en nydelig dag. Vi gjør strandhugg på et par strender og padler inn i mørke grotter på vei rundt nes og øyer. Øyvind og Vetle snorkler litt og får se et yrende liv under vann. Simen må holde seg unna snorkling på grunn av ørebetennelsen, og Silje holder seg på stranden i solidaritet. Men også fra kajakken kan vi se mange flotte og fargerike fisker i det krystallklare vannet. Det blir nok en spennende og herlig utflukt!

Thaiboxing Railay Vol. I

Thaiboxing Railay Vol. II

Vårt lille paradis

Etter to dager på Phuket, er det fantastisk å komme til idylliske Railay. Palmene og de spesielle Mangrove-trærne henger ut over det krystallklare vannet. Vi siger inn mot stranden i den karakteristiske longtail-båten. 

Elefantriding, jungeltur og rafting

Tidlig opp. Det er tirsdag 14. september og siste dag i Chiang Mai før vi flyr sørover onsdag. Dagen skal brukes til å ri på elefanter og gå tur i jungelen. Rafting er også på programmet, men på grunn av mye nedbør i området de siste dagene, bestemmer vi raskt at denne aktiviteten kun blir for Øyvind. Elven er vill og går langt ut over sine bredder …

Til tross for at regnet siper ned det meste av dagen, har vi en utrolig fin opplevelse. Vi kjører ut av Chiang Mai og opp i fjellene. I en av elefantparkene i området får vi ri på noen digre elefanter! Guttene stiger opp på elefanten med skrekkblandet fryd. Vi hadde sett for oss en liten ridetur bortover en bred, fin vei. Men det vi får, er smale stier i bratte og glatte skråninger! Elefantene manøvrerer opp og ned bakkene med imponerende presisjon og mykhet. Elefanter er fine dyr, altså!

Så er det tid for ”jungleltrekking”! Vi får igjen en langt mer strabasiøs tur enn vi hadde trodd. Men guttene tar utfordringen på strak arm, og småløper foran de fleste andre voksne i følget det meste av timene vi er på tur. Kjekt med flinke turgutter! Alle vi møter smiler bredt ved synet av to glade, lyse gutter. På tur i jungelen, langt vekke fra det kjente turterrenget hjemme. Vi må krysse fossende elver, enten ved å vasse, eller å balansere på tynne bambus-broer. Vi må klatre opp bratte og våte stier. Vi føler nesten at vi er på ekte ekspedisjon i jungelen! Spennende og moro aktivitet for alle fire.

Øyvind får også med seg ”white water rafting”.  Guttene og Silje utgjør heiagjengen og kjører heller følgebilen nedover dalstrøkene.  Ingen vits å ta noen sjanser. Vi returnerer til Annabel og Dreamcatchers etter mørkets frembrudd. Silje har bestilt massasje og får en times luksus helt for seg selv. Imens trylles de lekreste retter frem på kjøkkenet. Jammen har vi det godt!

Thailandsk snacks ...

Ekte, nygrillede godsaker på thailandsk vis. Skal det være en skål ristede larver, (små og store) biller eller andre småkryp? Hva med helgrillet frosk eller slange? Det er ikke ALL thai-mat som frister like mye …    

Med kakkerlakker til Chiang Mai. (Men så ble alt så meget bedre)

Det er mørkt, og himmelen har åpnet alle sluser. Monsunen har vært mild. Dagene i Bangkok har bydd på overskyet vær, litt sol og en og annen heftig regnskur. Nå står vi trygt under tak på den enorme busstasjonen i Bangkok. Nattoget var fullt, og fredag kveld er tydelig utfartsdag. Det er folk overalt. Vi holder ekstra godt tak i guttene, og er glad for at taxisjåføren tar ansvar og følger oss gjennom mylderet. Omsider vel fremme i riktig fløy og ved riktig perrong, med alle eiendeler og barn på plass, ser vi bussen som skal kjøre oss hele natten til Chiang Mai. Vi blir geleidet inn. Setene ser store og komfortable ut. Det er tepper og nakkeputer til alle. De kjennes ikke helt ren ut, men skitt au … På setet foran er det et spisebrett til å slå ned.  Vi tester hvordan det virker, og får en ubehagelig overraskelse. Kakerlakker og smådyr kravler rundt og skvetter til alle kanter. Det er toalett på bussen. Silje bestemmer seg raskt for å ikke bruke det …

Vi kjører av gårde, lyset går av og en film blir satt på i bussen. Og det er ikke hvilken som helst film! Skikkelig grøsser. Heksefilm med masse ekle drapsscener. Dubbet, med HØY lyd. Vi er glad guttene ikke er høy nok til å se over setet foran, putter i ørepropper og kommanderer dem til å sove! Og vi sovner sånn noenlunde. VIP-nattbussen, som skulle være et godt alternativ til nattoget, var temmelig sliten, men vi kom nå helskinnet frem. Nytt sted, nye muligheter. Moro!

Klokken seks om morgenen er vi fremme i Chiang Mai. Vi har avtalt med Annabell på ”Dreamcatchers B&B” at en taxi skal møte oss og ta oss med til hotellet. Dreamcatchers ligger ute på landet, noe som føles godt etter de travle storbyopplevelsene i Bangkok. Vi får "flytte inn" på rommet vårt selv om det er tidlig, og slapper av og småsover litt før dagen kan starte på alvor.

Dreamcatcher B&B http://www.dreamcatchersbnb.com/ viser seg å være minst like herlig som vi har håpet på. Rommet er stort og delikat innredet, den tropiske hagen nydelig og fargerik, og bassenget svært innbydende i varmen! Det går ikke lenge før vi hiver oss uti! Annabell kan ellers friste med nydelig müsli og yoghurt (alt hjemmelaget), fersk frukt, pannekaker, egg, god kaffe m.m. til frokost. Mmmm … Og hver kveld sovner vi til jungellyder utenfor rommet.

Det er lørdag og marked i Chiang Mai. Vi drar inn til gamlebyen og lar oss friste av små rariteter. Vi får oss nok et godt Thai-måltid, og guttene koser seg med lørdagsgodt etter at middagen er spist. (Noen rutiner er viktigere enn andre, for guttene). De neste dagene i Chiang Mai går med til besøk i flere flotte Buddhisttempel, byvandringer, markeder og utrolig god mat, både ”hjemme” hos Annabell og ute i byen.

Tempelet Wat Prah That Doi Suthep er et av høydepunktene så langt. Vi går opp de vel 300 trappetrinnene som er omkranset av drager og stiger inn i tempelet. Det er gull over det hele, vi blir nærmest blendet. Utallige Buddha-statuer, duft av røkelse, lyden av trommer og bønn. Tempelet ligger vel 1000 m.o.h. og byr på flott utsikt over byen, nydelige Buddhaer og nærmest magisk stemning. Stedet er svært godt besøkt av troende thailendere, men også turistene har funnet veien hit og blir ønsket velkommen. Selv om vi blir møtt av følgende skilt: ”Foreigners, pay admisson fee …”

Før vi går ned igjen har vi både fått et hellig bånd knyttet rundt håndleddet av en av munkene (Silje av en hjelpemann siden munkene ikke kan berøre kvinner), fått hellig vann kastet på oss og mottatt ekte buddhistisk spådom (etter et helt ritual med å riste på en boks med pinner med tall på til en av dem falt ut …). Og ifølge disse spådommene skal det gå oss riktig så godt. Ingen bekymringer. Vi skal bli både friske, rike og velstående. Så da er jo den saken grei.

I dag hadde vi planlagt ”monk-chat” (et konsept der man rett og slett slår av en prat med en munk i tempelet ), men pga en høytidsdag var det dessverre ikke mulig å få til i dag … Reiseskolen har naturlig nok fokusert på Buddhismen, og Simen hadde forberedt spørsmål.  Synd det ikke gikk, men sånn er det. I morgen venter nok en spennende dag. Da blir det ”One Day Adventure Trek” i de omliggende fjellene. Med elefanter og det hele. Vi gleder oss!

Tuk-tuk og ny hanekam

Å kjøre Tuk-tuk er vel en av de mer eksotiske (om ikke helt trygge ...) måtene å komme seg kjapt rundt i Bangkok på. På en ombygget moped med tre hjul og passasjerseter bak, sniker sjåføren seg mellom biler og forbi de endeløse køene i den kaotiske trafikken i Bangkok.  Det ser ut til å være rushtid i Bangkok det meste av døgnet. Guttene digger transporten, og følger med på alt som skjer når vi tøffer forbi livet på gatene. Mor og far synes kanskje at den største fordelen med tuk-tuk’en er at den ikke kan gå så veldig fort …

En av dagene kjører vi tuk-tuk til Ko San Road og søker ly for regnet, som plutselig fosser ned, i nærmeste frisørsalong. Øyvind og Simen vil klippe seg. Vetle er ikke helt trygg, og lar ikke hvem som helst nærme seg håret. Mor får ta en potteklipp ”hjemme” en annen dag. Dessuten passer jo håret perfekt inn blant ”surfe-dudene” i Australia ;) Men Simen er storfornøyd med ny hanekam, og Øyvind er og godt fornøyd etter klippen. Vetle og jeg har nok med å observere frisører, fettere, koner, mødre og barn som alle spiser, prater og koser seg midt oppi det hele. Kaoset rår, og jeg er ganske sikker på at både håndklær og sakser blir brukt godt, før de vaskes – sånn innimellom.

Ko San Road – 24 og 15 år etter

Mye er endret siden Øyvind og Silje reiste ut i verden i henholdsvis 1987 og 1996. Men i legendariske Ko San Road er mye med det samme. Ko San Road er bacpackernes mekka og nærmest obligatoriske stopp i Sørøst-Asia. Billig overnatting, rimelig mat og singha-øl for noen få kroner. Techno-musikken dundrer fra barene og de små salgsbodene, akkurat slik som før. Batikkklærne, smykkene og omslagsbuksene er de samme som da Trine, Ingrid og Silje var her i 1996. Øyvind drar kjensel på stemningen fra 1986. Lonely Planet er fremdeles ”The Book” (for ikke å snakke om ”The Bible”), og er å se på de fleste restaurantbordene.

Artig å være tilbake, 15 og 24 år etter. Denne gangen med to små gutter som suger inn spennende inntrykk fra den store verden.  Men det virker som om ting er hakket mer på stell nå enn det var da. Dagens backpackere krever mer. Jeg mener å huske at vi var glad bare vi fant et billig nok sted uten altfor mange bedbugs og kakkerlakker  …

Flashpacking i Bangkok

Vi reiser som backpackere, men i Bangkok passer vi definitivt mer til betegnelsen flashpackere (”… backpacking with a bigger budget.”  http://en.wikipedia.org/wiki/Backpacking_(travel).

Takket være ”Mystery Hotel”-kampanjen til Air Asia, lever vi i femstjerners sus og dus med en vidunderlig frokost for noen få hundrelapper for natten. Etter to heftige reisedøgn, var det fantastisk å komme frem til et romslig og delikat hotellrom mandag formiddag (fremdeles grytidlig morgen norsk tid). Vi bare sovnet (i taxien, på gulvet, i sengen, overalt ...), men klarte heldigvis å holde oss våken mesteparten av dagen, slik at vi var godt i rute i forhold til ny tidssone. Dagen ble fylt med første reiseskoledag (mer om Simens reiseskole kommer i eget blogginnlegg), herlig dukkert i hotellets basseng, og en tur ut travle, spennende Bangkok …

Magi i Bangkok

Et omansk eventyr

Flyet lander tidlig søndag morgen, og tidsforskjellen har spist opp litt av natten. Trøtt, men fattet, kommer vi oss ut av Oman Air-flyet som har fraktet oss inn i en ny og ukjent arabisk verden. Kulturforskjellene er konkret og synlig. Mange av kvinnene bærer niqab og flere av mennene er kledd i tradisjonelle, hvite ”kjortler” med fez på hodet.

Muscat kom som en bonus på reisen og har blitt noe av det vi har gledet oss mest til på hele turen. Oman er neppe et land vi hadde reist til ellers. Vi er optimistisk med tanke på å komme inn i landet på transitvisum. Men, det viser seg å bli langt dyrere og mer styr enn vi hadde ventet. Etter mye om og men i den ene skranken etter den andre, må vi ut med totalt 80 rial (ca 1120,- kr) for å besøke landet i 10 timer. Absolutt ikke det vi hadde regnet med ut fra det vi hadde lest før vi dro, men å bli på flyplassen hele dagen er uaktuelt.  Det er bare å bite i det sure eplet og betale for eksotiske stempel i passene. Flybuss eller offentlig transport er ikke å oppdrive, vi finner oss en drosje og drar av gårde, mer eller mindre på lykke og fromme.

Det er varmt. 33 grader. Vi bestemmer oss raskt for at første stopp må bli en strand. Drosjesjåføren snakker godt engelsk, og kjører oss til en nydelig sandstrand utenfor byen. Foruten oss er det kun enkelte omanere på stranden. Guttene nyter bading i det herlige vannet, og finner eksotiske skjell og rester av koraller på stranden. Ikke lenge etter kommer en familie fra Muscat med to nydelige, små jenter. Begge med hennapyntede hender og føtter. De bader i kjole og gjør sterkt inntrykk på Simen og Vetle. Etter et par timers lek og kommunikasjon på høyt nivå (uten språk på barns vis), blir det skrevet navn med pinner i sanden. Våre norske, og jentenes med arabisk skrift. Hjertene som blir tegnet i sanden av Simen og den eldste jenten, er imidlertid like på norsk og arabisk. Enkelte ting er de samme uansett hvor vi er i verden …

Vi er sulten, og turen går videre i drosje på brede og fine veier. Trafikken er tett, men velorganisert. Det er ikke en buss å se.  Som drosjesjåføren sa, er det en familie på fem i Oman, er det fem biler. Avstandene mellom attraksjonene er såpass lang at det ikke er et alternativ for oss å gå. Vi kjører til et stort kjøpesenter for å spise lunsj. Vi tar ikke sjansen på ekte, omansk mat, tilberedt mer eller mindre på gaten. Magen kan få en litt myk start.

Det er ikke bare hjertene som er lik i Oman og hjemme. Ikke overraskende er det kjølige senteret fullt av Mc Donalds, KFC, Pizza Hut, Starbucks coffee og lignende. Vi finner et sted som ikke serverer hamburger og pommes frites, og spiser oss god og mett for en grei slant rial. Vel ute igjen i heten prøver vi å få rede på hva vi skal finne på. Vi treffer på en drosjesjåfør som gjerne tjener litt ekstra på å kjøre oss rundt for se Muscats høydepunkter de siste timene vi har igjen.

Turen først går til Sultan Qaboos Grand Mosque. Guttene har sovnet i bilen, og Silje går ut med drosjesjåføren for å se på moskeen. Utenfra vel og merke. Som kvinne slipper jeg (ikke uventet) ikke inn i det hellige. Sjåføren tilbyr seg å gå inn for å ta bilder med kameraet vårt. Han ser ut til å være en mann til å stole på, så jeg tar sjansen og gir han vårt splitter nye kamera. Tross alt sitter Øyvind i hans bil, der nøkkelen står i.

Med mange bilder fra moskeens rikt dekorerte indre, kjører vi videre og ser gamlebyen i Muscat før vi avslutter turen i den eventyrlige Souqen. Her er virkelig 1001-natt stemning, med mye gull og glitter, ånden i lampen, flagrende gevanter, nips og naps, gammelt og nytt. Vi kjøper omanske drakter til guttene, til stor begeistring hos lokalbefolkningen. ”Omani boys”, ”Omani boys” blir det kommentert med store smil fra alle kanter. ”Have you forgotten your nationality?” spør mannen i passkontrollen med et smil når vi blir stemplet ut av landet igjen. Det er nesten slik. Vi ble fengslet av det eksotiske, omanske, fremmede – enn så lenge. Natten nærmer seg og turen går videre til det fjerne Østen og Bangkok. Vi gleder oss til noen (få) timers søvn og det morgendagen måtte by på.

London 3. september



Første stopp. En dag i London før turen går videre til Muscat, Oman samme kveld. Vi (særlig Silje) er litt redusert på grunn av forkjølelse og lite søvn, men 23 grader og sol hjelper på. Museer og andre turistattraksjoner får vente til en annen gang. Reisepengene guttene har fått brenner i lommen. Turen går rett fra Gatwick til Victoria Station med tog, vi setter fra oss bagasjen og tar undergrunnen direkte til Hamleys. En femetasjes drøm for guttene! Det blir lego (Vetle) og to nye tryllesett med utrolige triks (Simen). I tillegg får vi kjøpt ny reisesekk til Simen (siden nettbutikken ikke klarte å sende oss den vi hadde bestilt til Simen i tide), spist og kost oss. London lørdag formiddag er hektisk (!), så vi slår oss ned i Hyde Park der guttene får både prøvd ut de nye lekene, og løpt fra seg litt. Dagen flyr, og vi skal videre til Heathrow. Ny natt, nye muligheter for litt etterlengtet søvn …

Avreise

Etter en hektisk innspurt de siste dagene med tusen små og store ting å ordne, mange å ta avskjed med, utleie av huset og pakking til turen, er endelig dagen kommet. Send fredag kveld/natt står ryggsekker og håndbagasje klar i gangen hos Håkon, og vi kommer oss omsider i seng. Det blir en kort natt, før vekkerklokken ringer grytidlig lørdag morgen. Håkon er grei og kjører oss til Flesland, og vi blir vinket av gårde regn og vind. Perfekt start! Mindre perfekt er det at Silje er skikkelig forkjølet og tett, og at Øyvind brygger på det samme …. Guttene er heldigvis i topp form, bare litt trøtte.  Den lange reisen begynner og vi er begeistret!