Reiseskolegutten

Reiseskolegutten Simen er en mønsterelev. Han er positiv og engasjert, intelligent og lærevillig. Simen har svært god orden og oppførsel. Selv i de mest utfordrende situasjoner, har Simen klart å konsentrere seg om skolearbeidet. Det være seg blant backpackere på hostel, blant passasjer på Manly-fergen eller innimellom travle reisende på flyplasser. Uansett om Simen har sittet ved en pult, eller i sanden på en strand, har han utført skolearbeidet på en utmerket måte. Simen har skrevet reisedagbok og sendt den til klassen sin hjemme hver uke.  

Simen har utviklet seg og lært mye i løpet av den lange reisen. Han har blitt flink til å svømme, og både forstår og snakker en god del engelsk. Simen har utforsket omgivelsene rundt seg, lest og lært på museer og Vilvite-sentre ute i den store verden.

Simen setter pris på forutsigbarhet, rutine og rytme på dagene. Skolen har derfor vært et kjærkomment fast innslag i en ellers omskiftelig reisehverdag. Dersom lærerne har vært litt treg i gang med skolen etter frokost, har gjerne følgende kommentar kommet fra Simen:” Jammen, skolen mamma!”

Det har vært en glede å undervise Simen i disse fem månedene!   

Hilsen de snart avtroppende lærerne
Øyvind og Silje

Førskolegutten

Førskolegutten Vetle er en svært kreativ og snill gutt. Med entusiasme og iver kaster han seg over nye oppgaver og opplevelser ute i den store verden. Vetle kommer lett i kontakt med andre mennesker. For Vetle er alle nye mennesker han møter potensielle venner. Vetle er svært oppmerksom og hjelpsom. Er det noen som holder på med en aller annen praktisk jobb, hjelper han mer enn gjerne til. De ukene vi har bodd og arbeidet på gårder, har Vetle bidratt med liv og lyst. Han har kløyvd ved, matet kalver og jaget kuer. 

 

Når storebror har vært opptatt med skolearbeid, har Vetle tålmodig tegnet og øvd på bokstaver og tall. Andre ganger har han vært med på oppdagelsestur i nabolaget. Vetle har blitt flink til å stupe og svømmer nå godt både på bryst og rygg. Litt engelsk snakker han og!

Det har vært en glede å reise ut i verden sammen med førskolegutten.

Hilsen de snart avtroppende førskolelærerne
Øyvind og Silje

Prosjekt kokosnøtt

Øyvind og guttene har en plan. Planen er: 

1.       finne en egnet kokosnøttpalme

2.       klatre til topps i palmen

3.       hente ned et par kokosnøtter

4.       åpne kokosnøtten på egenhånd med egnet verktøy

5.       drikke kokosmelken og spise innmaten

Et perfekt prosjekt på Gili Air. Her er det nok av palmer. Og nok av tid.

Simen og Vetle engasjerer seg sterkt i prosjektet, og har som mål å komme seg til topps i en av de mange palmene på øyen. Vi legger ut på vandring, på jakt etter en egnet palme. Det vil si en palme som ikke er eid av en fattig, lokal bonde. Det skulle tatt seg ut …

Gradestokken viser 30 grader og solen skinner. Den friske sjøbrisen holder oss passe avkjølt. Før vi i det hele tatt har begynt på klatringen, er Vetle så heldig å finne en kokosnøtt som har drevet i land på stranden. Etter hard innsats får Øyvind (ved hjelp av sine superkrefter som vi alle vet så godt om!) av det ytterste skallet, og en fin kokosnøttkjerne åpenbarer seg. Nå er vi spent på om innholdet er friskt og godt. Vi har åpnet nok av råtne og dårlige kokosnøtter før. Denne gangen er vi heldig. Inni kokosnøtten er det frisk, søt melk og deilig kokosnøttkjøtt. Guttene monser i seg. Godt fornøyd med å ha funnet kokosnøtten helt selv. Ingenting smaker som en selvfunnet kokosnøtt på en fin sandstrand!  

Så er det tilbake til prosjekt kokosnøtt. Det er jo de som henger i toppen av palmene vi egentlig er ute etter. Rett ovenfor stranden er det en restaurant med et par kokospalmer like ved. Øyvind forteller om sin drøm om å klatre opp og hente en kokosnøtt, for så å tilberede og spise den selv. Jenten i baren smiler. Hun virker litt tvilende til hele prosjektet. Men, så lenge vi betaler for kokosnøttene vi henter ned er det ok. Det er bare å ta seg ut.

Simen og Vetle prøver seg først, men må gi tapt mot den rette stammen. Så er det Øyvind sin tur. Klatreferdighetene kommer til sin rett, godt hjulpet av noen innhugde spor i stammen. Og ikke minst, en sterk vilje til å gjennomføre prosjektet. Han kommer seg opp til palmebladene. Fra toppen av palmen hiver han ned to fine kokosnøtter. Så er det bare å delje løs med kniven, etter instruksjoner fra jenten i baren. Resultatet blir storveis.

Guttene får hvert sitt sugerør rett i kokosnøtten, og drikker fornøyd den søte og gode kokosmelk. Etterpå er det bare å skrape ut innmaten med skje. Men det geleaktige kokoskjøttet faller ikke helt i smak. Det smaker bedre når det er tørket.

Et par nye skrammer på leggen til Øyvind til tross, prosjektet må sies å være godt gjennomført og vellykket. Guttene har i tillegg funnet en annen måte å bruke kokosnøttene på. Når vi ikke spiser dem, kan de alltids brukes til å spille fotball med.

Paradis. Igjen

De mørke skyene henger tungt over fjellene på Lombok. Men på de tre Gili-perlene utenfor Lomboks kyst, skinner solen. Vi går i land på den hvite stranden på Gili Air. Et tropisk paradis. Palmer, sand, sjø og glade ansikter. I den lille havnen er det et yrende liv. Noen sitter og venter på båtene som skal ta dem over til Lombok eller Bali. Varer blir levert fra små båter. Hestetransporten står klar langs veien. Vi forhandler om pris og hiver sekkene på hestevognen. Alle fire klatrer inn og sjåføren smatter for få den lille hesten i gang. Vi humper bortover den smale veien, mellom kafeer og små butikker.

På Gili Air finnes det ikke en eneste bil, ikke engang mopeder. Og i stor kontrast til Bali, ingen hunder eller apekatter. Heller ingen giftige småkryp, verken på land eller i vannet. Her er det bare å senke skuldrene og nyte tilværelsen!

Øyen er ikke større enn at vi kan gå rundt den på en times tid. Vi leier sykler og utforsker små bakgater og stier innimellom husene inne på øyen. Folk bor enkelt, hønene løper fritt, geiter og kyr står i tjor. Mange livnærer seg av kokosnøttproduksjon. Folk putler på med sitt, livet går sin vante gang inne på øyen, kun avbrutt av bønneropene fra moskeen som ljomer over Gili Air med jevne mellomrom. Nakne smågutter løper rundt og leker i gatene.



Simen og Vetle har fått seg noen kompiser som de spiller fotball med på stranden. Til glede for de aller minste finnes det til og med et omsyklende minitivoli, med tivolimusikk!



Langs stranden er det turistene, restauranter og overnattingsteder som dominerer. Folk ligger spredt på solsenger og i hengekøyer. Det hamres, sages og snekres. Nye restauranter, kafeer og overnattingsteder popper opp som paddehatter. Gili Air er helt sikkert forandret om fem år. Det er allerede et stort utvalg av god drikke og mat på øyen. Ferske delikatesser fra havet, indonesiske og internasjonale retter og en herlig italiensk restaurant. Og fantastiske sjokoladepannekaker ... Alle ser ut til å kjenne alle, og etter et par dager begynner rastafyren i baren på hjørnet å kalle oss ”Happy Family”. Øyvind har i tillegg gått fra å bli kalt Nick Nolte til å bli ”Mr. Handsome”. Det siste etter at han klippet håret og barberte vekk skjegget.

Dagene går med til bading, snorkling, skole og ren og skjær livsnytelse! Til og med sarong- og smykkeselgerne på stranden tar livet med ro. Svømmingen til Simen og Vetle går bedre og bedre. Nå klarer de seg fint både i store bølger og sterk strøm. Rett utenfor øyen er det flotte koraller og fargerike fisker. Vi blir med dykkebåten fra hotellet og snorkler blant havskilpadder. En flott opplevelse.

Stranden er også full av skatter. Nydelige skjell og knekte koraller i alle tenkelige former. Guttene blir aldri lei av å gå på skattejakt. Vetle bryter ut: Takk for at dere har tatt oss med til alle slags land i verden slik at vi kunne finne alle disse skattene! Det er noe med stemningen på Gili Air. Nå er det bare å nyte mens vi kan …

 

Kjeltringen slår til igjen, Gili Air

En nedtur og en opptur

Nedtur? Og det på selveste Bali? Ja, faktisk, en aldri så liten nedtur. Alt er relativt selvsagt. Og når alt har gått så utrolig bra til nå, blir jo selv den minste skuffelsen en liten nedtur. Nedturen var Ubud. Balis kulturelle hjerte, yogahimmel og spahovedstad. Oppturen ble Padang Bai, en liten landsby i øst. Transportknutepunkt og havn for små og store Lombok og Gili-båter. 
 

Ubud har mye å by på. Så det er jo ikke det at Ubud ikke var bra. Men forventningene våre var kanskje litt for store? Ubud, slik vi husker det fra mange år tilbake, var en liten by full av sjel, kunst og kultur. Nå er Ubud definitivt blitt større. Fremdeles full av kunst og kultur, men noe av sjelen har forsvunnet. Det er som om Ubud prøver litt for hardt å leve opp til sitt gode rykte. Det ble for mye kjas og mas. Butikker på rekke og rad med akkurat det samme vareutvalget. Tremasker, batikk og buddhaskulpturer så langt øyet rekker. Avbrutt med jevne mellomrom av spa, fancy hoteller og organiske kafeer, som gjerne serverer både tidsriktig raw food og illy espresso. 

Men, vi fikk med oss noen høydepunkter i Ubud. Tradisjonell balinesisk dans to kvelder, til stor glede for alle fire. Vi bodde også fyrstelig hos Alam Jiwa Cottages. Med himmelsenger, nydelige møbler og et bad som tatt rett ut av det lekreste interiørmagasin. Fra balkongen så vi ut på grønne rismarker, ekorn i trærne og gjess i åkeren. Og etter en liten rusletur gjennom eksotiske Monkey Forest, der de hellige apene regjerer, var vi i hjertet av Ubud. Om kvelden kunne vi se blinkende ildfluer danse over rismarkene. En nydelig opplevelse, magiske øyeblikk. Likevel ble det ikke full klaff i Ubud denne gangen. Kanskje det var regnet og fuktigheten som satte seg i oss?   

Padang Bai var i utgangspunktet kun et nødvendig stopp på veien til Gili. Vi hadde ingen forventninger, og ble positivt overrasket. Padang Bai ble det Ubud vi hadde håpet å finne, men ikke fant. Padang Bai var herlig avslappet stemning, små butikker med vakre saronger og håndverk og noen gode restauranter. Sjøbrisen og solen tørket oss (og all bagasjen vår) opp etter våte, varme dager i Ubud. Den lille fiskerlandsbyen ligger ved en nydelig stripe strand, og er omgitt av frodige fjell.

Noen hundre meter over åskammen på østsiden av stranden, og ned en bratt sti, ventet herlige, lille Blue Lagoon. En liten perle med krystallklart vann og akkurat store nok bølger til at Simen og Vetle kunne holde det gående, og gående. Lenge. Helt til vi var så sultne at vi måtte løsrive oss fra den turkisgrønne sjøen og tusle tilbake til rommet, skylle av sand og saltvann og finne nærmeste koselige restaurant langs sjøkanten. Det ble et par flotte dager, og en fin oppladning til det vi tror kommer til å bli vårt neste lille paradis. Gili Air utenfor Lombok.

Tretoppklatrerne

Vi er på vei til Ubud. Det regner, men vi håper på bedre vær underveis. Det hadde vært kjekt med et stopp i Bedugul Botanical Garden. Både fordi det skal være så fint der, men også fordi parken byr på tretoppklatring! Med klatresele og tau kan både store og små svinge seg i tretoppene på trygt vis. Regnet slidrer ned, men med færre og færre dråper, så vi tar sjansen på et stopp. Det er kjølig her oppe i forhold til i Anturan. Det er bare å holde komme seg i gang! Simen og Øyvind er først ute. En instruktør viser hvordan man klipper seg inn og ut av tauene. Løypen henger 5 meter over bakken. De mest utfordrende rutene går helt opp til 20 meter. Dit skal ikke vi! Vetle vil og være med å klatre, og får på seg utstyret. Snart svinger alle Stang-guttene seg fra tre til tre, høyt der oppe. Silje står trygt på bakken og fotograferer.

Guttene er veldig flinke og har det kjempegøy! Etter et par timen går turen videre mot Ubud. Vi gleder oss og håper på et hjertelig gjensyn etter alle disse årene.

Den store delfinjakten

Lovinas store turistattraksjon er delfinene. Det er rikt med fisk langs kysten, og delfinene kommer gjerne inn for å få seg en matbit tidlig om morgenen. Hver morgen arrangeres det båtturer for å se på delfinene. Vi bestiller en delfintur gjennom hotellet, og ble lovet en ”wake up” bank på døren tidlig neste morgen.

Klokken er akkurat passert halv seks når det banker på døren neste morgen. Med søvnen så vidt gnidd ut av øynene, går vi ut på stranden i grålysningen. De små fiskebåtene ligger klar. Vi blir plukket opp foran hotellet, og tøffer rolig ut mot havet i den smale båten. Månen skinner, himmelen klar og solen er på vei opp. Det ser ut til å bli en nydelig dag. Det er fint å være på sjøen og se dagen begynne. Disen ligger over de små landsbyene langs kysten, og fjellene er enda innhyllet i morgentåke. Guttene er spent på om vi kommer til å se noen delfiner. Det kan man selvsagt ikke garantere. Men det vanlige er at de kommer.

Vi teller et tyvetalls båter som allerede er ute ved korallrevet. Vi ble advart på forhånd. Dette er en kommers greie. Mange kritiserer måten delfinturene gjennomføres på. Med en gang noen får øye på delfinene, kjører nesten samtlige båter tettest mulig på for å gjøre akkurat ”sine” turister til lags. Resultatet er ofte at delfinene svømmer vekk. Og det er akkurat det som skjer også denne dagen. Det blir mer som en delfinjakt enn en rolig delfinobservasjon. Men, delfiner er det masse av. De hopper og gjør kunster ved båtene. Guttene er fornøyd. Det hele er over på vel en time og vi vender nesen innover mot stranden igjen. Tåken er lettet og fjellene trer frem i all sin prakt.

Bryllup og skyggedukketeater

Et lite svømmebasseng og noen kafebord. Det er det eneste som skiller rommet vårt i Villa Agung fra stranden. Når vi ligger i sengen, hører vi bølgene slå. Vi har booket oss inn for fire netter i den lille fiskerlandsbyen Anturan på nordkysten av Bali. Det blir rolige, gode dager. God tid til å lese bøker, ha gode skoledager og bare ta dagene som de kommer. Og akkurat det skal vise seg å bli en god plan.

Sandy og Gus, vertskapet på Villa Agung, tar oss med på en liten tur i nærmiljøet. Det skal holdes bryllup i den lille landsbyen, og vi får være med å se hvordan velsignelsen holdes, dagen før selve bryllupsseremonien. Det er fullt av folk som kommer og går. Orkesteret spiller tradisjonell balinesisk musikk, det er mat og et stort bord med ofringer og gaver. Hindupresten sitter opphøyet, ber og velsigner bryllupet og gavene. Alt mens han kler seg i stadig flere smykker, armbånd, ørepynt og hodepryd. Vi blir tilbudt søtsaker, før vi rusler gjennom lokalet igjen. Kjapt inn, kjapt ut for vår del. De andre gjestene kommer ifølge Sandy til å tilbringe mer eller mindre hele dagen i lokalet. Det er en stor sosial begivenhet for familiene, deres venner og naboer.

Nyoman, vaktmester på Villa Agung, inviterer oss i tillegg med på en navneseremoni for familiens tre måneder gamle baby. Det er kveld og mørket har senket seg. Hele storfamilien er samlet i bakgården. Gammel og ung, onkler og nieser, tanter og bestefedre. Et lerret er spent opp foran en fakkel, og en profesjonell skyggeteaterkunstner og forteller er leid inn. Gamle, indiske religiøse tekster fortelles med stor innlevelse, på vekselvis sanskrit og balinesisk. Trommer og andre tradisjonelle instrument spiller opp og setter stemningen. Skyggene av de vakre dukkene svever over lerretet og dramatiserer fortellingen. Vi forstår ikke et ord, men suger inn inntrykk og stemning. Latteren sitter løst og det er god stemning. Nesten hele barneflokken sitter bak lerretet for å beundre dukkene og følge fortellerens bevegelser. 

Både bryllups- og navneseremoni er uforglemmelige opplevelser for oss. Vi føler oss heldige som får innblikk i hvordan dette feires i en liten balinesisk landsby. Ingen kommersielle aktører, ingen inngangspenger eller tillaget arrangement til ære for oss. Kun bryllup og navneseremonier slik de, tradisjonen tro, blir holdt her i landsbygden.

Vått, men vakkert

Regnet bøtter ned mens vi pakker og gjør oss klar til å reise fra Sanur. Vi skal til opp i fjellene i nord, til Munduk. Kjøreturen tar to og en halv time. På den tiden krysser vi nesten hele Bali. 
 

På vei nordover passerer vi utallige små templer og gater som er pyntet med blomster og bambus. Kvinnene er ute med de små ofringene vi ser overalt på Bali. Frukt, ris, blomster og kanskje en liten kjeks. Alt vakkert dandert i et palmeblad. Det religiøse gjennomsyrer dagliglivet på Bali på en helt annen måte enn det vi er vant til hjemmefra.

Vi kjører gjennom frodig landskap, passerer irrgrønne enger, rismarker i terrasser og vakre innsjøer. Regnet kommer og går. Tåken henger tungt nedover fjellsidene. Den smale veien svinger seg over vulkanfjellene og gjennom skogen der apene regjerer. Vi ser mange av dem fra bilvinduet, til guttenes store begeistring. Men det er like greit å holde avstand, det er ikke bare hundene på Bali som kan ha rabies …

Idet vi nærmer oss Munduk, klarner været. Vi ser bugnende, grønne åssider og skimter nordkysten i det fjerne. Den lille landsbyen klamrer seg fast langs en åskam. Hytten vi har leid i Puri Lumbung Cottages er omgitt av en frodig og vakker hage. Vi rusler ned i den lille landsbyen, som består av én rett gate med bratte skråninger på begge sider. Hvor vi enn går blir vi møtt av brede smil.

Fjelluften er forfriskende, men svært fuktig. Temperaturen har sunket nærmere 10 grader i forhold til Sanur. Om kvelden pøser regnet ned igjen. Det er vakkert, men vått. Simen og Vetle bryr seg ikke, men Øyvind og Silje blir litt satt ut. Alt er rått og vått, og ingenting tørker når det først er blitt vått. Vi er i grunnen glad for at vi bare skal bli i to netter, og graver frem varme klær og regnjakker fra nederst i sekken.

Neste dag fortsetter som den forrige sluttet. Med regn, mye regn. Så snart skoledagen er unnagjort, trosser vi været og går tur i det frodige landskapet. Målet er å gå inn til en av de vakre fossene i området. Vi kommer nesten frem til fossen. Men da er guttene lei av å gå i plaskende regn. Nok er nok, selv for gutter fra Vestlandet. Vi er våte inn til undertøyet og søker ly i et lite skur som vanligvis brukes til å selge forfriskninger til turistene som besøker fossen på fine, tørre soldager. I dag møter vi ikke en sjel. Silje løper det siste stykket opp til den imponerende fossen. Helt sikkert et paradis på varme sommerdager. Øyvind har i mellomtiden satt i gang en runde pimmelipimm med guttene. Det hjelper på humøret. Det samme gjør en varm dusj og tørre klær så snart vi er hjemme igjen. Etter middag sovner vi til de mange tropelydene fra sirisser, frosker og fugler.

Neste morgen er himmelen i alle fall lysere, om ikke blå. Vi øyner håp om en fin, tørr formiddag før vi kjører ned til Lovina, vår neste destinasjon ved kysten. Kelneren ved frokostbordet er imidlertid sikker på at regnet kommer. Det regner alltid på denne tiden av året. Til tross for hans dystre spådom klarner været, og vi får en fantastisk formiddagstur i det bratte terrenget. Stien snor seg mellom de våte rismarkene som speiler himmelen og de grønne fjellsidene rundt.

Bøndene er ute og arbeider på rismarken. Metodene er enkle og gammeldags. Et hardt arbeid, et enkelt liv, i enkle små hjem. Men alle smiler til oss. Alltid.  

Magi i Munduk, Bali

Bali Bliss

Vi ankommer den lille, grønne øyen i Indonesia 5. januar. Det er en knapp måned igjen av den lange reisen. Nå gjenstår bare sjarmøretappen på Bali og naboøyen Gili Air. Vi kjøper visum og får enda et stempel i passet. Solen skinner, folk smiler bredt. Alt vel og ved det samme, så langt.

Både Øyvind og Silje har vært på Bali før. Spente på hvordan Bali er etter alle disse årene, går vi ut i varmen. Er de små kafeene og suvenirbodene langs strendene erstattet av lekre, dyre restauranter? Eller er det fortsatt mulig å få seg en kald Bintang til noen få kroner med sand mellom tærne? Er de enkle bungalowene erstattet med store resort? Er sarongene fortsatt like fargerike? Vi gleder oss til å bruke januar til å utforske Bali og Gili Air. Kjenne på stemningen. Bare nyte livet, den gode maten og hverandres gode selskap.

Vi hiver ryggsekkene i en taxi og kjører mot Sanur. Ettermiddagstrafikken er travel. Mopedene sniker seg mellom bilene. Tett i tett glir trafikken sakte mot østkysten. Omsider finner vi frem til Gardenia Boutique Guesthouse. En hvitkalket oase i et vell av grønne planter og trær. Det ser bra ut. Nok en gang takker vi Tripadvisor. Vi ville neppe funnet dette herlige, lille stedet uten reiserådene fra nettsiden.

Vi har fire dager til rådighet i Sanur, før vi skal nordover til fjellene og det frodige landskapet ved Munduk. Vi bruker tiden på skole, går på stranden, gatelangs, på kafeer og restauranter. Temperaturen i sjøen er perfekt. Akkurat kjølig nok til at vi orker å leke videre i sanden. Eller bare slappe av med en god bok under en parasoll. Lokale kvinner kretser rundt oss for å tilby massasje, manikyr og annen skjønnhetspleie. Alt uten at vi trenger å bevege oss en tomme … Det er et yrende liv på den offentlige stranden. Balinesiske familier, turister og fiskebåter i skjønn forening. Guttene får leie en liten kajakk og storkoser seg.

Strandpromenaden snor seg flere kilometer langs sjøkanten. Den er flittig brukt. Ingen områder er helt avstengt, heller ikke ved de store hotellene. Vi rusler bort til en av de mange små kafeene og kjøper nygrillede maiskolber til guttene. En jente kommer ut fra den lille boden, går rett bort til Simen og setter opp ett av de bredeste og lureste smilene man kan tenke seg. ”Hello” sier hun, og begynner å tulle og tøyse. Kontakten mellom guttene våre og den lille jenten er der med en gang. Vi blir stamgjester på den lille kafeen.

Tredje dagen leier vi en Hobie Cat, en liten seilkatamaran. Øyvind gir oss andre en innføring i seilekunsten, og vi fyker av gårde ut mot korallrevet. Det er vind i seilet og blått hav. Til tross for en nestenvelt i en av vendingene, går det meste som smurt. Mannskapet klarer seg utmerket. Etterpå sitter vi på enkle plaststoler, stikker føttene i sanden og nyter kald og god drikke. Utsikten er fantastisk. Mye er akkurat som før. Det blir et kjærlig gjensyn med Bali. Det er fremdeles mulig å finne det enkle, gode livet her, i alle fall i Sanur. Vi gleder oss til resten.

“You should rather worry about the crocks …”

Å gå ut av flyplassen i Darwin er som å komme inn i en badstue. Overgangen fra sommeren i Sydney til Darwins 35 grader og høye luftfuktighet stor. Vi har leid den minste og billigste bilen som er å oppdrive, men heldigvis har den aircondition. Og heldigvis har hotellet et svømmebasseng vi kan kjøle oss ned i. Her er det ikke bare å hoppe i sjøen. Der lurer krokodillene.

Været er bra, solnedgangen vakker og alt rolig første dag i Darwin. Helt til vi våkner midt på natten av det heftigste tordenværet vi noensinne har opplevd. Guttene sover gjennom det hele, men Øyvind og Silje må lette på gardinen. Det tordner med en slik kraft og intensitet vi aldri har opplevd før. Lynene blinker nesten konstant. Regnet høljer ned og det blåser opp. Vi får et lite glimt av hvordan det kan være her på denne tiden av året. Sommer, monsun- og syklonsesong.

Neste dag skinner solen som om ingenting skulle ha hendt. Vi gjør oss klar til utflukt. Først til Berry Springs nasjonalpark, der vi kan ta en frisk dukkert. Med tanke på vår erfaring med regnskog, ferskvann, flått og blodigler, måtte jeg bare spørre resepsjonisten på hotellet. Er det mye blodigler i kulpene her? Joda, vi kan nok støte på noen, men så trekker han på smilebåndet og sier: ”Don't you worry about those small insects. You should rather worry about the crocs!”

Og han har selvsagt helt rett, hva er vel en liten blodigle mot en svær saltvannskrokodille? Og krokodillefaren viser seg å være reell. I Berry Springs er badeområdene avstengt på grunn av økt vannstand, og dermed fare for at krokodillene har beveget seg inn i området. Vi holder oss unna og gleder oss til se dem på betryggende avstand. Vi skal på båttur og krokodillehopping på Adelaide River!

Tidspunkt for ”Spectacular Jumping Crocodile Cruise” nærmer seg. Vi kjører mot Adelaide River, elven hvor det finnes størst konsentrasjon av saltvannskrokodiller i hele verden. Før vi går om bord i båten, får de som ønsker det holde en 10 år gammel, 10 kilo tung pytonslange. Simen og Vetle er tøffe og vil gjerne både holde og ta på.

Ute på elven går det ikke lenge før den første krokodillen kommer svømmende i det brune vannet. Et imponerende dyr. Forhistorisk av utseende, skremmende og fascinerende på samme tid. Intelligente dyr. De vet godt at båten betyr mat.

Mannskapet holder buffalokjøtt ut fra båten på en lang stokk. Idet krokodillen er klar til å ta et jafs, heves kjøttet raskt. Krokodillen må jobbe litt for maten. Etter et par runder får vi se krokodillens skremmende egenskap til å hoppe. Den bykser nesten ¾ av hele sin lengde for å få tak i kjøttet. Et fantastisk syn. Simen og Vetle er i ekstase og knipser øyeblikket med DS-ene sine. Vi får etter hvert selskap av flere krokodiller, og med klare formaninger om at vi ikke må lene oss ut av båten, tøffer vi videre oppover elven.

En ørn kommer til for å få seg en matbit, det samme gjelder flere andre rovfugler. Det hele ble en fantastisk opplevelse. Bedre enn vi hadde drømt om. Krokodiller er flotte dyr. Men best på avstand.

Godt nytt år - Happy New Year!

Ti timer foran dere der hjemme, er vi allerede godt i gang med 2012. Vi vinket farvel til 2011 på stranden ved Manly Wharf, sammen med våre tyske venner og resten av befolkningen på Manly! Stranden var fullpakket av folk, det var stor stemning og piknikpledd så langt øyet rakk. Vi fant vår plass i sanden og koste oss med medbrakt mat og drikke, før familiefyrverkeriet brakte løs klokken 21.

Gode, mette og med trøtte barn på slep, gikk vi hjem igjen til leiligheten langs strandpromenaden. En nydelig kveld. Stjerneklart og stille. Fyrverkeriet i Sydney ved midnatt nøt vi fra balkongen mens barna sov søtt. Og hvilket fyrverkeri! Det meste blekner i forhold …

Første dag i 2012 har vært bra. Solen har skint fra skyfri himmel og vi har tilbrakt det meste av dagen på stranden og ute i bølgene. Sommeren er kommet for alvor til Sydney!

Nå pakker vi ryggsekkene igjen og gjør oss klar til å fortsette den lange reisen. I morgen flyr vi tvers over Australia, i fire og en halv time mot nord og til Darwin, Australias tropiske hovedstad. Der blir det nærkontakt med ville saltvannskrokodiller på Adelaide River …