Flyet lander tidlig søndag morgen, og tidsforskjellen har spist opp litt av natten. Trøtt, men fattet, kommer vi oss ut av Oman Air-flyet som har fraktet oss inn i en ny og ukjent arabisk verden. Kulturforskjellene er konkret og synlig. Mange av kvinnene bærer niqab og flere av mennene er kledd i tradisjonelle, hvite ”kjortler” med fez på hodet. Muscat kom som en bonus på reisen og har blitt noe av det vi har gledet oss mest til på hele turen. Oman er neppe et land vi hadde reist til ellers. Vi er optimistisk med tanke på å komme inn i landet på transitvisum. Men, det viser seg å bli langt dyrere og mer styr enn vi hadde ventet. Etter mye om og men i den ene skranken etter den andre, må vi ut med totalt 80 rial (ca 1120,- kr) for å besøke landet i 10 timer. Absolutt ikke det vi hadde regnet med ut fra det vi hadde lest før vi dro, men å bli på flyplassen hele dagen er uaktuelt. Det er bare å bite i det sure eplet og betale for eksotiske stempel i passene. Flybuss eller offentlig transport er ikke å oppdrive, vi finner oss en drosje og drar av gårde, mer eller mindre på lykke og fromme.
Det er varmt. 33 grader. Vi bestemmer oss raskt for at første stopp må bli en strand. Drosjesjåføren snakker godt engelsk, og kjører oss til en nydelig sandstrand utenfor byen. Foruten oss er det kun enkelte omanere på stranden. Guttene nyter bading i det herlige vannet, og finner eksotiske skjell og rester av koraller på stranden. Ikke lenge etter kommer en familie fra Muscat med to nydelige, små jenter. Begge med hennapyntede hender og føtter. De bader i kjole og gjør sterkt inntrykk på Simen og Vetle. Etter et par timers lek og kommunikasjon på høyt nivå (uten språk på barns vis), blir det skrevet navn med pinner i sanden. Våre norske, og jentenes med arabisk skrift. Hjertene som blir tegnet i sanden av Simen og den eldste jenten, er imidlertid like på norsk og arabisk. Enkelte ting er de samme uansett hvor vi er i verden …
Vi er sulten, og turen går videre i drosje på brede og fine veier. Trafikken er tett, men velorganisert. Det er ikke en buss å se. Som drosjesjåføren sa, er det en familie på fem i Oman, er det fem biler. Avstandene mellom attraksjonene er såpass lang at det ikke er et alternativ for oss å gå. Vi kjører til et stort kjøpesenter for å spise lunsj. Vi tar ikke sjansen på ekte, omansk mat, tilberedt mer eller mindre på gaten. Magen kan få en litt myk start.
Det er ikke bare hjertene som er lik i Oman og hjemme. Ikke overraskende er det kjølige senteret fullt av Mc Donalds, KFC, Pizza Hut, Starbucks coffee og lignende. Vi finner et sted som ikke serverer hamburger og pommes frites, og spiser oss god og mett for en grei slant rial. Vel ute igjen i heten prøver vi å få rede på hva vi skal finne på. Vi treffer på en drosjesjåfør som gjerne tjener litt ekstra på å kjøre oss rundt for se Muscats høydepunkter de siste timene vi har igjen.
Turen først går til Sultan Qaboos Grand Mosque. Guttene har sovnet i bilen, og Silje går ut med drosjesjåføren for å se på moskeen. Utenfra vel og merke. Som kvinne slipper jeg (ikke uventet) ikke inn i det hellige. Sjåføren tilbyr seg å gå inn for å ta bilder med kameraet vårt. Han ser ut til å være en mann til å stole på, så jeg tar sjansen og gir han vårt splitter nye kamera. Tross alt sitter Øyvind i hans bil, der nøkkelen står i.
Med mange bilder fra moskeens rikt dekorerte indre, kjører vi videre og ser gamlebyen i Muscat før vi avslutter turen i den eventyrlige Souqen. Her er virkelig 1001-natt stemning, med mye gull og glitter, ånden i lampen, flagrende gevanter, nips og naps, gammelt og nytt. Vi kjøper omanske drakter til guttene, til stor begeistring hos lokalbefolkningen. ”Omani boys”, ”Omani boys” blir det kommentert med store smil fra alle kanter. ”Have you forgotten your nationality?” spør mannen i passkontrollen med et smil når vi blir stemplet ut av landet igjen. Det er nesten slik. Vi ble fengslet av det eksotiske, omanske, fremmede – enn så lenge. Natten nærmer seg og turen går videre til det fjerne Østen og Bangkok. Vi gleder oss til noen (få) timers søvn og det morgendagen måtte by på.
Å kjøre Tuk-tuk er vel en av de mer eksotiske (om ikke helt trygge ...) måtene å komme seg kjapt rundt i Bangkok på. På en ombygget moped med tre hjul og passasjerseter bak, sniker sjåføren seg mellom biler og forbi de endeløse køene i den kaotiske trafikken i Bangkok. Det ser ut til å være rushtid i Bangkok det meste av døgnet. Guttene digger transporten, og følger med på alt som skjer når vi tøffer forbi livet på gatene. Mor og far synes kanskje at den største fordelen med tuk-tuk’en er at den ikke kan gå så veldig fort … 
En av dagene kjører vi tuk-tuk til Ko San Road og søker ly for regnet, som plutselig fosser ned, i nærmeste frisørsalong. Øyvind og Simen vil klippe seg. Vetle er ikke helt trygg, og lar ikke hvem som helst nærme seg håret. Mor får ta en potteklipp ”hjemme” en annen dag. Dessuten passer jo håret perfekt inn blant ”surfe-dudene” i Australia ;) Men Simen er storfornøyd med ny hanekam, og Øyvind er og godt fornøyd etter klippen. Vetle og jeg har nok med å observere frisører, fettere, koner, mødre og barn som alle spiser, prater og koser seg midt oppi det hele. Kaoset rår, og jeg er ganske sikker på at både håndklær og sakser blir brukt godt, før de vaskes – sånn innimellom. 
