Epilog

Den lange reisen er over. Fredag 3. februar landet vi på Bergen Lufthavn, Flesland. Der ventet besteforeldre og fettere med velkomstplakater, store smil og gode klemmer. Snøen lavet ned, gradestokken viste minusgrader. Gjensynet med huset vårt ble gledelig. Leieboerne hadde etterlatt huset rent og pent. I tillegg var snøen utenfor huset måkt og vedovnen gjort klar. Det var blomster i vaser og ”velkommen-hjem-kort” fra gode venner og naboer. Farmor kom med hjemmebakst og suppe som varmet. En fantastisk hjemkomst for trøtte og kalde eventyrere. Det eneste vi savnet utenfor huset var Ladaen, men vi hørte rykter om at den var i gode hender …

Morgenen etter ble vinterklær, akebrett og ski ble gravd frem fra loft og kjeller. Guttene ville ut i snøen og leke. Samme ettermiddag fyltes huset opp av små og store venner. De kom med nybakte kaker, boller, lått og glede. Vi bød på spennende smaker og spesialiteter fra den store verden. Døgnville hang vi med så godt vi kunne. Men med så mange kjekke folk rundt seg var det ikke noe problem å holde seg våken.

Søndagen ble det avslørt hvor den ene bilen vår hadde tatt veien ... Kreative og praktisk anlagte menn hadde pyntet den opp til hjemkomsten. Lada Niva var blitt forvandlet til ”Lada Marius”. Det hele ble feiret med Champagne i snøfokk. ”Team Tantor” fornekter seg ikke. Samme dag feiret vi Vetle som ble seks år med stort familiebesøk. Den første helgen hjemme igjen ble intens og sosial, men veldig koselig.

Nå står vi midt i hverdagen hjemme på Ask igjen. Dagene fylles opp med jobb, skole, barnehage og fritidsaktiviteter. Og aller best, med familie, venner og gode naboer. Vi er tilbake ved kjøkkenbordet hjemme i huset vårt. Med en god kopp kaffe og brød fra Bakstehuset på Ask. Legoen dekker nesten hele stuegulvet. Utenfor ligger snøen og vi fyrer i ovnen. Overgangen er stor fra sol og sommer i tropiske strøk, til snø og minusgrader her hjemme. Men vi varmer oss på minnene fra en fantastisk tur. Vi angrer ikke ett sekund på at vi gjorde det. Lommeboken er slunken, men vi er definitivt blitt rikere. Rikere på gode opplevelser og tid.

I løpet av det siste halve året har vi tilbakelagt utallige kilometer og reist til den andre siden av jordkloden. Vi har gått og gått,. På fjell, langs kystlandskap, på strender og støvete bygater. Vi har syklet på skogsveier, i småbyer og i sanden på Gili Air. Vi har padlet kajakk, svømt, snorklet, surfet og skatet. Vi har sett verdens religioner i praksis og besøkt buddhisttempel, hindutempel, moské og den norske sjømannskirken. Vi har lært om fremmede kulturer, hørt fremmede språk og smakt nye matretter. Guttene våre har utviklet seg og fått et lite innblikk i den fantastiske og komplekse verden vi lever i. Noe som vi tror igjen vil skape færre fordommer og større forståelse for alt som er annerledes enn det vi er vant til.

Vi har fått nye venner. Mennesker vi kommer til å huske og holde kontakt med. Vi har besøkt familiemedlemmer i Australia. Simen og Vetle har blitt kjent med sine tremenninger i Sydney. Gjennom HelpX har vi bodd tett på andre barnefamilier og deltatt i deres hverdagsliv, bursdagsfeiringer, juleavslutninger og sommerfester. Et flott dypdykk i kultur og samfunn på andre siden av jordkloden. Vi har nesten ikke vært syke. Sikkert ikke mer enn vi hadde måtte regne med i løpet av en vanlig, kald og grå høst hjemme.… Ingen ”Bali-belly” eller skumle tropesykdommer. Med unntak av siste fly hjem til Bergen, har vi ikke hatt forsinkelser eller andre store problemer på reisen. Ingen tyveri, lureri eller andre ubehagelige opplevelser.

Alt i alt har den lange reisen gått utrolig bra. Nesten bedre enn vi turde å håpe på. Og hvem vet, kanskje det en vakker dag blir det den lange reisen nummer to …? Simen har i alle fall bestemt seg for at han skal tilbake alle stedene vi har vært, når han bare blir gammel nok til å reise på egenhånd!

Nå er det bare å omfavne hverdagen og alt den har å by på. Det er tross alt her vi hører hjemme.