søndag 12. februar 2012

Epilog

Den lange reisen er over. Fredag 3. februar landet vi på Bergen Lufthavn, Flesland. Der ventet besteforeldre og fettere med velkomstplakater, store smil og gode klemmer. Snøen lavet ned, gradestokken viste minusgrader. Gjensynet med huset vårt ble gledelig. Leieboerne hadde etterlatt huset rent og pent. I tillegg var snøen utenfor huset måkt og vedovnen gjort klar. Det var blomster i vaser og ”velkommen-hjem-kort” fra gode venner og naboer. Farmor kom med hjemmebakst og suppe som varmet. En fantastisk hjemkomst for trøtte og kalde eventyrere. Det eneste vi savnet utenfor huset var Ladaen, men vi hørte rykter om at den var i gode hender …

Morgenen etter ble vinterklær, akebrett og ski ble gravd frem fra loft og kjeller. Guttene ville ut i snøen og leke. Samme ettermiddag fyltes huset opp av små og store venner. De kom med nybakte kaker, boller, lått og glede. Vi bød på spennende smaker og spesialiteter fra den store verden. Døgnville hang vi med så godt vi kunne. Men med så mange kjekke folk rundt seg var det ikke noe problem å holde seg våken.


















Søndagen ble det avslørt hvor den ene bilen vår hadde tatt veien ... Kreative og praktisk anlagte menn hadde pyntet den opp til hjemkomsten. Lada Niva var blitt forvandlet til ”Lada Marius”. Det hele ble feiret med Champagne i snøfokk. ”Team Tantor” fornekter seg ikke. Samme dag feiret vi Vetle som ble seks år med stort familiebesøk. Den første helgen hjemme igjen ble intens og sosial, men veldig koselig.
Nå står vi midt i hverdagen hjemme på Ask igjen. Dagene fylles opp med jobb, skole, barnehage og fritidsaktiviteter. Og aller best, med familie, venner og gode naboer. Vi er tilbake ved kjøkkenbordet hjemme i huset vårt. Med en god kopp kaffe og brød fra Bakstehuset på Ask. Legoen dekker nesten hele stuegulvet. Utenfor ligger snøen og vi fyrer i ovnen. Overgangen er stor fra sol og sommer i tropiske strøk, til snø og minusgrader her hjemme. Men vi varmer oss på minnene fra en fantastisk tur. Vi angrer ikke ett sekund på at vi gjorde det. Lommeboken er slunken, men vi er definitivt blitt rikere. Rikere på gode opplevelser og tid.
I løpet av det siste halve året har vi tilbakelagt utallige kilometer og reist til den andre siden av jordkloden. Vi har gått og gått,. På fjell, langs kystlandskap, på strender og støvete bygater. Vi har syklet på skogsveier, i småbyer og i sanden på Gili Air. Vi har padlet kajakk, svømt, snorklet, surfet og skatet. Vi har sett verdens religioner i praksis og besøkt buddhisttempel, hindutempel, moské og den norske sjømannskirken. Vi har lært om fremmede kulturer, hørt fremmede språk og smakt nye matretter. Guttene våre har utviklet seg og fått et lite innblikk i den fantastiske og komplekse verden vi lever i. Noe som vi tror igjen vil skape færre fordommer og større forståelse for alt som er annerledes enn det vi er vant til.
Vi har fått nye venner. Mennesker vi kommer til å huske og holde kontakt med. Vi har besøkt familiemedlemmer i Australia. Simen og Vetle har blitt kjent med sine tremenninger i Sydney. Gjennom HelpX har vi bodd tett på andre barnefamilier og deltatt i deres hverdagsliv, bursdagsfeiringer, juleavslutninger og sommerfester. Et flott dypdykk i kultur og samfunn på andre siden av jordkloden. Vi har nesten ikke vært syke. Sikkert ikke mer enn vi hadde måtte regne med i løpet av en vanlig, kald og grå høst hjemme.… Ingen ”Bali-belly” eller skumle tropesykdommer. Med unntak av siste fly hjem til Bergen, har vi ikke hatt forsinkelser eller andre store problemer på reisen. Ingen tyveri, lureri eller andre ubehagelige opplevelser.
Alt i alt har den lange reisen gått utrolig bra. Nesten bedre enn vi turde å håpe på. Og hvem vet, kanskje det en vakker dag blir det den lange reisen nummer to …? Simen har i alle fall bestemt seg for at han skal tilbake alle stedene vi har vært, når han bare blir gammel nok til å reise på egenhånd!
Nå er det bare å omfavne hverdagen og alt den har å by på. Det er tross alt her vi hører hjemme.

onsdag 1. februar 2012

Den lange reisen hjem

Den lange reisen hjem begynte så smått søndag 29. januar. Gili Air var det siste nye stedet på reisen. Fra nå av er det bare tilbake til steder vi har vært før. Reisedager med en og annen hviledag og natt imellom. Det tar sin tid å bevege seg fra varme Indonesia i sør til kalde Norge i det høye nord.

Returen til Bali ble mer strabasiøs enn planlagt. På grunn av sterk vind og høye bølger ble alle båtene mellom Lombok og Bali innstilt. Selv rett utenfor kysten av Gili Air var det dramatikk. En båt gikk ned dagen før vår retur. I tillegg var vi vitne til flere nestenulykker. Folk som kom til Gili før alle båtene stoppet opp, kunne fortelle om en skremmende og ubehagelig overfart. Det føltes godt å ta avgjørelsen om å heller fly fra Lombok. Båtene mellom Gili og Bali har ikke noe godt rykte når det gjelder sikkerhet.

Så istedenfor en times båttur over til Bali, endte vi opp med en skikkelig reisedag. Vi ble først plukket opp på stranden og fraktet over til Lombok med båt. Derfra gikk turen i vel to timer med bil over øyen. Bonusen var at vi fikk sett en god del av livet på Lombok fra bilvinduet. Så en trettifem minutters flytur til Bali, og taxi fra flyplassen i Denpasar til Sanur. Alt i alt tok det nesten hele dagen, gitt. Endelig tilbake til Sanur. To netter på Gardenia igjen og et litt vemodig farvel med Bali. Vi bader i sjøen, guttene bygger en moské og et hindutempel i sanden og får seg en grillet maiskolbe. Vetle har mistet begge fortennene oppe, men på snedig vis går maisen ned på høykant.

Tirsdag morgen er det ut på reisefot igjen. Vel fire timer på fly, og vi er i Bangkok. Denne gangen har vi bestilt hotell rett i nærheten av Ko San Road. Vi får halvannet døgn i metropolen. Akkurat tid nok til å kjenne pulsen, luktene og lydene av storbyen. Guttene får kjøpe seg noen skatter og annet krimskrams på markedet.

Oppholdet får en pangstart. Drosjesjåføren må være en av byens kuleste. Med et lurt og stolt smil setter han i gang anlegget idet vi har fått stablet oss og alle sekkene inn i bilen. Og hvilket anlegg, og hvilket volum! Michael Jackson på full guffe og på skjerm foran i bilen. Buddha overvåker det hele. Diskolysene blinker i taket. Både sjåføren og vi bak danser i setene. Og om ikke musikken og konsertopptaket var nok. Taxisjåførens solbriller er en superhelt verdig. Vi kan ikke annet enn å smile.

Nå er halvannet døgn i Bangkok snart slutt. I natt går turen tilbake til Oman. Først seks og en halv time på flyet til Muskat. Denne gangen kun for tre timers transitt. Ingen tur i souken, dessverre. Så er det videre i vel åtte timer til London. Etter minst femten timer på fly og en torsdag som varer i 32 timer, er vi nok rimelig slitne. Natt skal bli dag, og dag skal bli natt. Fredag er vi hjemme igjen. Den lange reisen er snart slutt. Det tar litt tid å venne seg til tanken. Men det skal bli godt å se familie og venner! 
I mellomtiden hviler vi ut så godt vi kan mellom reiseøktene. En god massasje hjelper på.

mandag 30. januar 2012

Reiseskolegutten

Reiseskolegutten Simen er en mønsterelev. Han er positiv og engasjert, intelligent og lærevillig. Simen har svært god orden og oppførsel. Selv i de mest utfordrende situasjoner, har Simen klart å konsentrere seg om skolearbeidet. Det være seg blant backpackere på hostel, blant passasjer på Manly-fergen eller innimellom travle reisende på flyplasser. Uansett om Simen har sittet ved en pult, eller i sanden på en strand, har han utført skolearbeidet på en utmerket måte. Simen har skrevet reisedagbok og sendt den til klassen sin hjemme hver uke.  

Simen har utviklet seg og lært mye i løpet av den lange reisen. Han har blitt flink til å svømme, og både forstår og snakker en god del engelsk. Simen har utforsket omgivelsene rundt seg, lest og lært på museer og Vilvite-sentre ute i den store verden.


Simen setter pris på forutsigbarhet, rutine og rytme på dagene. Skolen har derfor vært et kjærkomment fast innslag i en ellers omskiftelig reisehverdag. Dersom lærerne har vært litt treg i gang med skolen etter frokost, har gjerne følgende kommentar kommet fra Simen:” Jammen, skolen mamma!”
Det har vært en glede å undervise Simen i disse fem månedene!   
Hilsen de snart avtroppende lærerne
Øyvind og Silje

Førskolegutten

Førskolegutten Vetle er en svært kreativ og snill gutt. Med entusiasme og iver kaster han seg over nye oppgaver og opplevelser ute i den store verden. Vetle kommer lett i kontakt med andre mennesker. For Vetle er alle nye mennesker han møter potensielle venner. Vetle er svært oppmerksom og hjelpsom. Er det noen som holder på med en aller annen praktisk jobb, hjelper han mer enn gjerne til. De ukene vi har bodd og arbeidet på gårder, har Vetle bidratt med liv og lyst. Han har kløyvd ved, matet kalver og jaget kuer. 
 
Når storebror har vært opptatt med skolearbeid, har Vetle tålmodig tegnet og øvd på bokstaver og tall. Andre ganger har han vært med på oppdagelsestur i nabolaget. Vetle har blitt flink til å stupe og svømmer nå godt både på bryst og rygg. Litt engelsk snakker han og!
Det har vært en glede å reise ut i verden sammen med førskolegutten.
Hilsen de snart avtroppende førskolelærerne
Øyvind og Silje

fredag 27. januar 2012

Prosjekt kokosnøtt

Øyvind og guttene har en plan. Planen er: 
1.       finne en egnet kokosnøttpalme
2.       klatre til topps i palmen
3.       hente ned et par kokosnøtter
4.       åpne kokosnøtten på egenhånd med egnet verktøy
5.       drikke kokosmelken og spise innmaten
Et perfekt prosjekt på Gili Air. Her er det nok av palmer. Og nok av tid.
Simen og Vetle engasjerer seg sterkt i prosjektet, og har som mål å komme seg til topps i en av de mange palmene på øyen. Vi legger ut på vandring, på jakt etter en egnet palme. Det vil si en palme som ikke er eid av en fattig, lokal bonde. Det skulle tatt seg ut …

Gradestokken viser 30 grader og solen skinner. Den friske sjøbrisen holder oss passe avkjølt. Før vi i det hele tatt har begynt på klatringen, er Vetle så heldig å finne en kokosnøtt som har drevet i land på stranden. Etter hard innsats får Øyvind (ved hjelp av sine superkrefter som vi alle vet så godt om!) av det ytterste skallet, og en fin kokosnøttkjerne åpenbarer seg. Nå er vi spent på om innholdet er friskt og godt. Vi har åpnet nok av råtne og dårlige kokosnøtter før. Denne gangen er vi heldig. Inni kokosnøtten er det frisk, søt melk og deilig kokosnøttkjøtt. Guttene monser i seg. Godt fornøyd med å ha funnet kokosnøtten helt selv. Ingenting smaker som en selvfunnet kokosnøtt på en fin sandstrand!  

Så er det tilbake til prosjekt kokosnøtt. Det er jo de som henger i toppen av palmene vi egentlig er ute etter. Rett ovenfor stranden er det en restaurant med et par kokospalmer like ved. Øyvind forteller om sin drøm om å klatre opp og hente en kokosnøtt, for så å tilberede og spise den selv. Jenten i baren smiler. Hun virker litt tvilende til hele prosjektet. Men, så lenge vi betaler for kokosnøttene vi henter ned er det ok. Det er bare å ta seg ut.


Simen og Vetle prøver seg først, men må gi tapt mot den rette stammen. Så er det Øyvind sin tur. Klatreferdighetene kommer til sin rett, godt hjulpet av noen innhugde spor i stammen. Og ikke minst, en sterk vilje til å gjennomføre prosjektet. Han kommer seg opp til palmebladene. Fra toppen av palmen hiver han ned to fine kokosnøtter. Så er det bare å delje løs med kniven, etter instruksjoner fra jenten i baren. Resultatet blir storveis.
Guttene får hvert sitt sugerør rett i kokosnøtten, og drikker fornøyd den søte og gode kokosmelk. Etterpå er det bare å skrape ut innmaten med skje. Men det geleaktige kokoskjøttet faller ikke helt i smak. Det smaker bedre når det er tørket.




Et par nye skrammer på leggen til Øyvind til tross, prosjektet må sies å være godt gjennomført og vellykket. Guttene har i tillegg funnet en annen måte å bruke kokosnøttene på. Når vi ikke spiser dem, kan de alltids brukes til å spille fotball med.

torsdag 26. januar 2012

Paradis. Igjen

De mørke skyene henger tungt over fjellene på Lombok. Men på de tre Gili-perlene utenfor Lomboks kyst, skinner solen. Vi går i land på den hvite stranden på Gili Air. Et tropisk paradis. Palmer, sand, sjø og glade ansikter. I den lille havnen er det et yrende liv. Noen sitter og venter på båtene som skal ta dem over til Lombok eller Bali. Varer blir levert fra små båter. Hestetransporten står klar langs veien. Vi forhandler om pris og hiver sekkene på hestevognen. Alle fire klatrer inn og sjåføren smatter for få den lille hesten i gang. Vi humper bortover den smale veien, mellom kafeer og små butikker.

På Gili Air finnes det ikke en eneste bil, ikke engang mopeder. Og i stor kontrast til Bali, ingen hunder eller apekatter. Heller ingen giftige småkryp, verken på land eller i vannet. Her er det bare å senke skuldrene og nyte tilværelsen!
Øyen er ikke større enn at vi kan gå rundt den på en times tid. Vi leier sykler og utforsker små bakgater og stier innimellom husene inne på øyen. Folk bor enkelt, hønene løper fritt, geiter og kyr står i tjor. Mange livnærer seg av kokosnøttproduksjon. Folk putler på med sitt, livet går sin vante gang inne på øyen, kun avbrutt av bønneropene fra moskeen som ljomer over Gili Air med jevne mellomrom. Nakne smågutter løper rundt og leker i gatene.



Simen og Vetle har fått seg noen kompiser som de spiller fotball med på stranden. Til glede for de aller minste finnes det til og med et omsyklende minitivoli, med tivolimusikk!

Langs stranden er det turistene, restauranter og overnattingsteder som dominerer. Folk ligger spredt på solsenger og i hengekøyer. Det hamres, sages og snekres. Nye restauranter, kafeer og overnattingsteder popper opp som paddehatter. Gili Air er helt sikkert forandret om fem år. Det er allerede et stort utvalg av god drikke og mat på øyen. Ferske delikatesser fra havet, indonesiske og internasjonale retter og en herlig italiensk restaurant. Og fantastiske sjokoladepannekaker ... Alle ser ut til å kjenne alle, og etter et par dager begynner rastafyren i baren på hjørnet å kalle oss ”Happy Family”. Øyvind har i tillegg gått fra å bli kalt Nick Nolte til å bli ”Mr. Handsome”. Det siste etter at han klippet håret og barberte vekk skjegget.


Dagene går med til bading, snorkling, skole og ren og skjær livsnytelse! Til og med sarong- og smykkeselgerne på stranden tar livet med ro. Svømmingen til Simen og Vetle går bedre og bedre. Nå klarer de seg fint både i store bølger og sterk strøm. Rett utenfor øyen er det flotte koraller og fargerike fisker. Vi blir med dykkebåten fra hotellet og snorkler blant havskilpadder. En flott opplevelse.
Stranden er også full av skatter. Nydelige skjell og knekte koraller i alle tenkelige former. Guttene blir aldri lei av å gå på skattejakt. Vetle bryter ut: Takk for at dere har tatt oss med til alle slags land i verden slik at vi kunne finne alle disse skattene! Det er noe med stemningen på Gili Air. Nå er det bare å nyte mens vi kan …