Klatrefamilien

Frem til nå har vi hatt en ganske flink klatrepappa i denne familien. Men, hvem vet, kanskje vi er på vei til å bli en ganske så flink klatrefamilie?
 

Omgivelsene for klatringen her i Railay er en opplevelse i seg selv. Dramatiske fjellformasjoner og bratte klipper skyter loddrett opp fra nydelige sandstrender og blått hav. Det er grotter, dryppstein og store overheng. Det eneste vi hører er lyden av bølgene som slår innover mot stranden, kun avbrutt av enkelte tilrop som ”higher, higher”, ”put your left foot a little to the right” og ”yes, yes!”

Simen og Vetle er optimistiske før vi begynner klatringen. Alle vi møter smiler bredt når de ser guttene sprette bortover stranden med kurs for en av de mange klatreveggene her. Guttene synes det er stas med utstyr. Stas med egen (leid) sele, klatresko og kalkpose. Motivasjonen er stor. Det ser lett ut når andre klatrer. Det er bare å gyve løs!

Men … Guttene møter utfordringer underveis. Det er ikke bare, bare med høyden, klatresko som kniper mot tærne og knudrete fjell. Når man legger til alle tilskuerne, kan det ta motet fra selv de tøffeste typene (mellom fem og åtte år) i Railay. Men alt i alt går alt veldig fint. Guttene våre gir ikke opp med det første. Begge kom seg godt opp i veggen før motet sviktet (eller fornuften seiret) og de ville ned igjen.

For enkelte av oss (inkludert Silje) handler klatringen vel så mye om å overvinne en psykisk utfordring, som  å takle en ren fysisk anstrengelse. Man må stole på tauet, på klatreselen og på den som sikrer. Man må tåle høyden og tørre å lene seg tilbake, slippe veggen med hendene og slappe av, mange meter over bakken. Det er viktig å ta seg tid til å bli trygg.  

Silje har mest lyst til å bli firt trygt ned på bakken igjen ved første vanskelige kneik noen meter over bakken. Men etter å ha hvilt litt i tauet, og ikke minst fått oppmuntrende tilrop fra bakken, klatrer også hun videre til topps. Simen (som ellers synes at mamma innimellom er litt for nervøs) utbrøt til og med ”Supermamma” etter klatringen! Og da er jo mye oppnådd bare ved det!

Øyvind er rutinert og klatrer selvsagt kjapt opp de ganske lette rutene instruktøren fant til oss tre nybegynnere.  Han fikk derfor et par ekstra lange og mer krevende ruter å klatre i tillegg.  Når han i tillegg ganske sannsynlig får med seg resten av familien på flere klatreturer i fremtiden, er også han storfornøyd!