Se opp for krokodiller

Solen skinner, det er varmt i Townsville. Vi rusler ned mot stranden og den forfriskende sjøluften. Bølgene slår inn mot den fine sanden. Det er masse mennesker på strandpromenaden og i parken ved. Kun noen få sjeler å se på den lange stranden. De som soler seg ligger langt fra sjøkanten, ingen bader.
 

Vi har selvsagt lest og hørt om alle de lumske farene som lurer her i de tropiske farvannene ved Great Barrier Reef. Hai, havslanger, giftige fisker og brennmaneter som kan invalidisere, eller i verste fall, drepe deg. Så her gjelder det å ”do as the locals”. Er det ingen som bader, er det nok gode grunner til det. I tillegg til de faste advarslene om de farlige brennmanetene, er det et satt opp et nytt skilt på stranden denne dagen. ”WARNING” står skrevet med store bokstaver på ulike språk. Det er observert krokodiller i sjøen de siste dagene. Man bør ikke engang nærme seg sjøkanten, og i alle fall ikke bade! Det frister egentlig ikke så mye heller … Vi rusler videre langs strandpromenaden, glad for at Townsville byr på tryggere måter å kjøle seg ned på. Det blir definitivt vannlekeplass og bading i basseng i dag.

Farvel til Kiwiene – hallo til Aussiene!

De tre ukene i New Zealand var gode, aktive og sosiale. Slik ble også de siste dagene i NZ som vi tilbrakte med våre nye Kiwi-venner fra Christchurch. En flott familie med to aktive jenter som Simen og Vetle ble gode venner med i løpet av helgen i Hamner Springs. Der møtte guttene våre sine overkvinner! Jentene spratt opp de bratteste kneiker og klatret på de høyeste toppene, med guttene halsende etter som best de kunne. Den siste kvelden inviterte familien oss hjem på middag, og tok oss med på en biltur for å vise oss de store ødeleggelsene som fremdeles preger byen sterkt etter jordskjelvene i februar og juni. Store deler av sentrum er fremdeles stengt av, og familien fortalte om sine opplevelser fra dagene byen ble rammet. En sterk historie, men som familien selv sier, livet går videre. De klarte seg tross alt ganske bra. Noen timer senere blir vi, mette og trøtte, kjørt tilbake til motellet. Når alt er pakket og klart, er det kun noen få timer til flyet til Sydney går grytidlig neste morgen.

Vi lander i Sydney tidlig om morgenen 26. oktober. Tredje hovedetappe på reisen har begynt, og her blir vi en god stund. Australia er vårt ”hjem” helt til vi bikker 2012. Første stopp i Sydney varer bare en dag. Det regner, og gradestokken viser ikke mer enn 15 grader. Vi er glad vi har flybilletter videre nordover til sommeren i Townsville allerede dagen etter.

Utover dagen letter været, og vi tar båtturen til Manly for å se på leiligheten vi skal leie fra 3. desember til forlater byen 2. januar 2012. Både Manly og leiligheten ser veldig bra ut. Nesten over all forventning. Koselig leilighet med sjøutsikt fra balkongen og gangavstand til stranden. Godstemning på stranden, surfere ute i bølgene, masse aktivitet alle veier og lekeplass for guttene rett ved. Kaffebarer og bra butikker et steinkast fra der vi skal bo. Dette kan vi like! Og Sydney? En nydelig by! Vi gleder oss til å komme tilbake i desember. I mellomtiden skal vi tråkle oss sørover langs østkysten. Startsted: Townsville, Queensland.

On the road again

Siste uke i NZ. Vi har tatt avskjed med familien Woodhouse. Guttene synes det er trist å reise. Det har vært ti gode dager i Wanganui. Men, nå venter nye opplevelser. Vi kjører mot sør, radioen er på. Vi er ”On the road again.” Fergen mellom nord- og sørøyen er en fin, nær-Norge-opplevelse. Fjord og fjell. Solen skinner, men luften er enda litt kjølig ved fergekaien i Wellington. Det føles som starten på sommerferien hjemme.

Opprinnelig plan var å kjøre østkysten ned til Christchurch og tilbringe de siste dagene i NZ der. Byen ble imidlertid kraftig rammet av jordskjelv i februar og juni, og har fremdeles en del etterskjelv. Vi legger nye planer.

Værmeldingen lover bra vær de neste dagene på nordvestre del av sørøyen.  Det blir to dagers ”tramping” i den mest populære (og vakreste?) nasjonalparken i NZ. Øyvind har ordnet papirarbeidet på nettet. Vi har med oss ”adgangspass” og kvittering for betalt overnatting på ”Anchorage Hut”. Hytten har 24 sengeplasser, 16 plasser er allerede opptatt. Vi sikrer oss fire av de siste åtte ledige plassene på hytten.

Etter en real reisedag, overnatter vi i nærheten av nasjonalparken. Vi pakker soveposer, varme klær, plaster og annet nødvendig utstyr samme kveld, slik at vi kan komme oss tidlig av gårde neste dag. Etter en god natts søvn og en herlig espresso neste morgen (og nye, gamle kopper fra ”Retrotonic”) kjører vi til ”Base Camp”, Marahau.  Ved inngangen til nasjonalparken handler vi inn det vi trenger av mat og godsaker til de neste par dagene. Øyvind får leid seg sovepose og primus. Varm mann og varm mat og drikke er sikret! Vi bestiller plass på en ”Watertaxi” til returen dagen etter. Turen vi begir oss ut på er lang, men vi har god tro på at guttene våre kan klare det. Dag 1, første etappe: 12, 6 kilometer, ca fire timers gange. Mål: Anchorage Hut, Torrent Bay. Dag 2, siste etappe: 8,4 kilometer (ved lavvann, 4 kilometer lengre ved høyvann), ca 3,5 timers gange. Mål: Bark Bay, der vanntaxien skal plukke oss opp kvart på fire.

Stien snor seg gjennom tett skog, rundt nes og over høyder i terrenget. Deler av turen har vi tett og utilgjengelig skråning over oss, og stupbratt skråning nedenfor. Stien er stort sett brei nok til å gå to i bredden, og vi sørger for å ha guttene trygt på innsiden. Utsikten mot det Tasmanske hav er uslåelig. Turkis hav, små øyer og høye snøkledte fjell i det fjerne. Smale stier snor seg ned til kritthvite sandstrender. Fint sted for lunsj og en pust i bakken. Bølgene slår inn mot stranden. En velfortjent hvil i sanden. 

Praten går, og vi legger kilometerne bak oss. Simen synes det er en av de fineste turene vi har vært på. Ettersom timene går, møter vi færre og færre turfolk. Smilene til de vi møter blir bredere og bredere når de ser de spreke turguttene våre. Om ettermiddagen, litt før det planlagte tidsskjemaet, ser vi Torrent Bay i det fjerne. Lykke! Det eneste vi har igjen er en lang nedstigning til stranden og hytten. Silje og Øyvinds kjenner vekten av sekkene tynge. Takke oss til oppoverbakker. Nedoverbakkene er verst!

Vel fremme hviler vi i sanden. Guttene har utrolig nok masse energi igjen til lek og suser rundt på stranden. Vi finner oss fire madrasser i hytten og ruller ut soveposene. Appetitten er på topp etter turen. Primus blir pakket frem på bordet utenfor hytten. Øyvind tryller frem de lekreste nudler. Simen rangerte nudlene til pappa som nr. 2 på topp-tre listen over matopplevelser på den lange reisen så langt:

1)      Hamburgeren hos ”den løyne mannen” (Railay, Thailand)

2)      Nudlene til pappa (Abel Tasman National Park, NZ)

3)      Pannekakene hos Anabel (Chiang Mai, Thailand)

Kulden kommer med kvelden. Vi tenner bål. Simen og Vetle er ivrige sankere av ved i den lille skogen ved stranden. Mørket faller på, ingen lys å se. Vi legger oss samtidig med guttene og sover godt alle fire. Øyvind kommer litt tett på sidemannen i løpet av natten og får seg et godt dunk. Ellers alt vel.

Tidspunkt for fjære klaffer bra med avmarsj på dag to. Klokken ti er det maks lavvann. Vi kan gå korteste rute over stranden i Torrent Bay over til nabostranden. Dag to går minst like bra som dag en. Formen er fin, guttene ved godt mot. Vi spiser og hviler på idylliske strender. Vel fremme i Bark Bay er det bare å legge seg på stranden og vente på båttaxien som skal ta oss tilbake til Marahau. I mellomtiden skriver Simen i reisedagboken sin, mens vi ser på en sel som jakter fisk like ved stranden. Turen tilbake i båten tar en liten time. Ved båtslippen står en traktor med båttilhenger og venter. Båten peiser innpå, og vi blir kjørt videre i båten, oppå hengeren, på bilveien, tilbake til utgangspunktet. En noe surrealistisk opplevelse. Båtføreren sier tilslutt tørt: ”Det neste blir vel at vi må montere sikkerhetsseler i båten”.

Capoeira, Abel Tasman, NZ

Capoeira i skråning, Abel Tasman, NZ

Rugby-feber

Spenningen i familien Woodhouse sin stue er til å ta og føle på. Familien har ventet rastløs på dette øyeblikket i timevis. Samtaletemaet rundt middagsbordet var gitt. Hvordan vil det gå i kveld? Hva skjer når nøkkelspilleren er ute på grunn av skade? Vil Australia klare å hevde seg, selv om statistikken taler for New Zealand og All Blacks?

Det er Rugby World Cup 2011, og familien sitter benket foran TV for å se semifinalen mellom ”All Blacks” (New Zealand sitt rugbylag) og Australia. Midt oppi det hele sitter familien Stang, skvist ned i en av sofaene. Vanligvis ikke så interessert i rugby, men i kveld kan vi ikke la være å bli revet med. Rugby er nasjonalsporten i NZ. Hos familien Woodhouse måtte det norske flagget (som ble heist da vi kom og har hengt oppe siden) ned i dag, slik at All Blacks-flagget kunne heises til topps.  Kampstart nærmer seg, nasjonalsangene blir sunget, det er klart for All Blacks ”Haka”. En haka som blir gjennomført med en slik intensitet og styrke, at troen på at de vinner stiger i takt med sangen og dansen. Machofaktoren er enormt høy.  Jentene i familien kan bekrefte at rygbyspillerne er som helter å regne her i NZ …  

Og hvorfor sitter vi midt i stuen til familien Woodhouse og ser semifinalen i rygby? Gjennom HelpX blir frivillige ”hjelpere” invitert til å utføre et stykke praktisk arbeid på gårder, hjemme hos folk, eller på ulike overnattingssteder. Som betaling får man kost og losji. Formålet med ordningen er kulturutveksling. For oss virket det å bo hos en familie, som en flott måte å bli kjent med et nytt land og en ny kultur. Vi registrerte oss på HelpX før vi dro hjemmefra. Etter å ha søkt gjennom en rekke gårder og familier, fant vi frem til familien Woodhouse. Vi bestemte oss for å gi det en sjanse, og avtalte å tilbringe ti dager i Wanganui på den lille gården deres . Vi har ikke angret på det!

Murray og Lisa har fire flotte barn i alderen 8-12 år boende hjemme. De gav oss alle en varm velkomst da vi kom. Middagen stod på bordet og hele familien hadde forberedt seg på Murrays lille kunnskapslek om Norge! Dagen etter ble det norske flagget heist til topps i flaggstangen. Gjestfriheten og åpenheten er stor. Simen og Vetle kommer godt overens med barna og koser seg med hverdagslivet.  Barna går ut og inn av huset som de vil, og engelsken deres blir bedre og bedre!

Øyvind bruker noen få timer på HelpX-arbeid hver dag, med Vetle som ivrig assistent. Våren er her, og neste vinters ved skal i hus. Imens er Simen på skole hos lærer Silje. Silje hjelper også til med klesvask og annet når det byr seg en mulighet (godt gammeldags kjønnsrollemønster altså …) For denne innsatsen bor vi gratis i en egen, fin liten leilighet. Når vi ikke jobber, spiser eller bare slapper av her ”hjemme”, setter vi oss i leiebilen og tar oss en utflukt i nærmiljøet. Wanganui har mye fint å by på. Koselig lite sentrum, museer, kunstgallerier og bibliotek.

Etter arbeid og utflukter er det tilbake til duk og dekket bord. Vi spiser lunsj og middag sammen med familien hver dag. Under måltidene går praten, og vi har blitt godt kjent med både familien og New Zealand den tiden vi har vært her. Vi stortrives og kommer garantert til å savne familien Woodhouse når vi drar! Nå gleder vi oss bare til rugbyfinalen neste helg!

Søndagstur i ”Mordor”

For alle Ringenes Herre fans. Vi har vært på fjelltur i Mordor med Mount Doom i bakgrunnen! For alle naturelskere, turen regnes som en del av New Zealands "Nine Great Walks”!

Landskapet er storslått og øde, med den store vulkanen Mt Ngauruhoe (2287 moh.) tronende i horisonten. I Whakapapa village er det skrevet på en whiteboard tavle at ”Vulcanic alert” er satt til 1 på en skala fra 1 til 5. Betryggende, sannsynligvis ikke utbrudd i dag! Det var utbrudd i nasjonalparken i 2007, så vulkanene i området er definitivt aktive.

Luften er kald og klar, naturen mektig. Å gå søndagstur i dette landskapet er forfriskende og eksotisk. Samtidig en familieaktivitet vi er vant til hjemmefra. Søndagstur med ullundertøy og matpakke. Ut på tur, aldri sur! Nysnøen ligger bare noen hundre meter over oss.

Turen går over vidder og gjennom trolske og tette skoger. Vi passerer et flott fossefall på veien. Guttene holder tempoet og humøret oppe. Fascinert over den store vulkanen og at de kan plukke ekte lavasteiner langs stien. Vel tilbake i Whakapapa er vi trøtte og sultne. Nå kunne det smakt med søndagsmiddag og nybakte kaker hos farmor og farfar ...

”Termal Explorer Highway”

New Zealand. Ahh, kjølig, frisk luft. Grønne enger, kuer og sauer på irrgrønne åser. Vår i luften, blomstrende trær og planter, knopper som brister. Det hele føles annerledes og godt etter å ha reist og bodd i tropisk klima i halvannen måned. Nesten som å komme hjem, selv om vi befinner oss på andre siden av jordkloden og årstidene er snudd på hodet.

Vi plukker opp leiebilen i Auckland. Det er 6. oktober og Øyvind sin bursdag. Store feiringen blir det ikke, men han får seg en ny ”ullundikk” og en fin regnjakke. Selv om temperaturen er behagelig, er den nesten halvert i forhold til de temperaturene vi er blitt vant til. Det er bare å få på se langbuksen! Vi bestemmer oss raskt for å sette kursen sørover mot Rotorua, direkte fra flyplassen på ”Termal Explorer Highway”. Auckland er sikkert en veldig fin by, men for vår del, føles det nå bare som nok en by … Byliv og asfalt har vi allerede fått en rikelig dose av. Nå lengter vi til det rolige landsbylivet der guttene kan løpe fritt!

Rotorua er første stopp på vei mot Whanganui. Vi bor på et motell med egen kjøkkenkrok, stor lekeplass rett utenfor døren, og forskjellige husdyr på marken bortenfor. Guttene er storfornøyd! Vi og, siden vi kan sitte på den lille terrassen utenfor rommet med kaffekoppen i hånden, mens guttene leker i vei. Til nå har det vært hotellfrokost og Bed & Breakfast. Så det å stå opp, lage kaffe og sin egen frokost føles utrolig koselig og nesten litt eksotisk!    

Høydepunktet i Rotorua er definitivt løvene i Paradise Valley Springs. Å kose med 9 uker gamle løveunger er en stor opplevelse både for guttene og oss. Parken har også fem voksne løver vi får se på når de mates, men da med et betryggende høyt strømgjerde mellom oss og løvene. I tillegg får vi med oss Rotoura Lake, og vi tar en kikk på de varme kildene og de sydende gjørmekulpene området er så kjent for.  

Etter et par netter er vi ute på veien igjen. Turen går videre på ”Termal Explorer Highway” sørover mot Taupo. På vei ut av Rotoura stopper vi ved Whakarewearewa, ”The Living Termal Village”. En Maorilandsby som tar imot besøkende, der guider tar oss med rundt i landsbyen – slik de har gjort det siden slutten av 1700-tallet. Det er interessant å få et innblikk i Maorikulturen. I landsbyen brukes de varme kildene aktivt til både matlaging og utendørs badeanlegg. Guttene leker i den varme sanden. Vi får også se en ”Haka”. Dansen ble tidligere brukt til å skremme fiender og unngå kamp. Eller, hvis man først måtte kjempe, til å hisse krigerne til kamp. Ingen sitter upåvirket av dansen. Kraften, rytmen, lydene og kroppsspråket er intense. Tungen strekkes ut og øynene sperres opp. De aggressive ropene kommer fra dypet av magen.

I det vi forlater landsbyen og krysser den lille broen, hører vi en stemme fra elven. ”Can you please throw a coin, sir?” En gutt i tiårsalderen står til livet i det iskalde vannet, klar til å dykke etter en mynt. En tradisjon som visstnok begynte da dronning Elisabeth besøkte byen for ”evigheter” siden. Øyvind leter i lommene, og finner en 2-dollar mynt. Litt mer enn det vi hadde tenkt å kaste, men det er den eneste mynten vi har. I det Øyvind bøyer seg frem for å kaste mynten, kommer det fra gutten: ”Ehmm, how much is it, sir?”. Han ville tydeligvis vurdere hvorvidt mynten er verdt dykket. Da Øyvind forteller at det er 2 dollar, lyser gutten opp i et stort smil. Øyvind kaster, gutten dykker, får tak i mynten og putter den i munnen. Klar for neste dykk.

Hindufestival, vitenskap og hvile i Singapore

Vi er heldig og får plass i den aller siste sovekupeen som var igjen på nattoget fra Kuala Lumpur til Singapore. To senger, et bittelite eget bad (wow!) og en smal stripe gulv. Med alle sekkene og oss fire i kupeen er det trangt, men det skal gå. Klokken nærmer seg midnatt idet vi forlater KL. Simen sovner raskt i overkøyen. Vetle og Silje ligger tett sammen i underkøyen. Øyvind må ta til takke med gulvet og alle myggene som siver inn gjennom lufteluken ved gulvet i løpet av natten.

Grytidlig neste morgen er det passkontroll og nye utreise- og innreiseskjema å fylle ut. ”Nei,” vi har ikke vært i Afrika de siste tre ukene. ”Nei,” vi har ikke med oss planter eller mat. ”Ja,” vi har pakket bagasjen selv. Med store bokstaver blir vi minnet på at narkotikaforbrytelser straffes med døden i Singapore.

Ved morgengry er Simen blitt skikkelig forkjølet og tett i halsen. Han har falsk krupp, som ofte kommer første natten Simen blir forkjølet. En ubehagelig opplevelse i en trang og tett togkupe. Heldigvis er luften utenfor varm og fuktig i det tropiske klimaet. Balsam for Simens hals. Men feberen kommer snikende og det er bare å håpe på at rommet på Mitraa Inn i Little India er ledig så tidlig på morgenen. Vi får rommet når vi ankommer, temmelig slitne og groggy etter kun noen få timers søvn på toget. Sterilt og enkelt rom, men rent og ordentlig. Vi sover og holder oss i ro det meste av dagen. Det er bare å lade opp. Neste natt flyr vi til Auckland. En ni timers flytur som ikke bare tar oss til et nytt kontinent, men også fem nye timer frem i tid.

Sent på ettermiddagen er Simen bedre, og vi tar en tur ut i Serangoon Road. Hindufestivalen Navrati har akkurat startet. Gaten er pyntet i alle regnbuens farger. Vi hører tromming i en av sidegatene og går for å sjekke ut hva som skjer. Vi blir vinket inn på en høylytt feiring. På brosjyrene som deles ut ser vi at vi kommer midt opp i feiringen og tilbedingen av ”Grand Goddess Durja Puja”. Lyden av musikken er øredøvende, men suggererende. Svetten siler fra musikantene. Det blir brakt sedler og frukt opp til mennene på scenen. En stort alter med den gudinnen er sentral på podiet. Det hele er fargerikt, høylytt og intenst. Folk kommer og går, ber og danser. Indere overalt. Vi blir invitert inn for å se og høre. Tilskuerne som allerede sitter på fremste rad blir vinket bakover i radene idet vi ankommer. Vi blir behandlet som ”special guests”, og overvåker fascinert arrangementet. Vi forstår ikke helt hva som skjer, men det er fint å betrakte feiringen. Vi blir tilbudt frukt, spiser høflig og håper i vårt stille sinn at magen ikke gjør opprør. Det er fint å bli inkludert. Der har vi nordmenn noe å lære. Hva skjer hvis en indisk familie dukker opp på en norsk festival …?

Arrangementet ser ikke ut til å ha noen egentlig begynnelse eller slutt, så etter en stund rusler vi videre. Igjen blir vi tiltrukket av musikk inne i det flotte Sri Srinivasa Perumal tempelet. Igjen ser vi ritualer og bønn, musikk og opptog. VI blir tilbudt ris og takker igjen ja. Simen elsker den godt krydrede risen. Han ber meg skaffe oppskriften slik at og vi kan servere slik ris på bursdagen hans! Risen fra tempelet gjorde oss ikke helt mett, så vi spiser mer sterk indisk mat før vi går tilbake og slukner. 

Til tross for at stemningen på karaoke-baren som ligger vegg i vegg med rommet vårt er upåklagelig det meste av natten, føler vi oss alle bedre neste dag. Vi bestemmer oss for å oppleve litt av Singapore før turen går videre til flyplassen og New Zealand samme ettermiddag.

Vi har fått nok av skyskrapere i Kuala Lumpur for en stund, og bestemmer oss for å ha en ”barnas dag” på Science Center Singapore (SCS). Det blir ingen skuffelse for oss voksne heller. Som det aller meste i Singapore er det ordentlig og påkostet. Man kan gange Vilvite-senteret i Bergen med ti, så nærmer man seg kanskje opplevelsene på SCS. Kreativt, pedagogisk, interaktivt og moro for hele familien!

Storbyliv i KL

Det er allerede gått vel en uke siden vi forlot vårt lille paradis – Railay, og mye har skjedd siden det. Etter 15 dager på Railay var vi ikke helt klar for å forlate vårt lille paradis. Men flybillettene til Kuala Lumpur (KL) var kjøpt og betalt og visumet i ferd med å gå ut. Vi dro fra Railay med et sterkt ønske om å komme tilbake – en vakker dag. Det var bare å løsrive seg og gjøre seg klar for noe helt annet. Ny millionby, nytt land.

Da avreisen nærmet seg, sukket Simen: ”Å, jeg kommer til å savne de tusen smilende ansiktene!”. En presis beskrivelse av menneskene og stemningen i Thailand generelt, og Railay spesielt. Vennlighet, ærlighet og åpenhet. Hvor du enn går, blir du møtt med et smil. Det hjelper selvsagt på at vi har med oss to små, kjekke gutter som også møter verden med nysgjerrighet og smil!

Lavprisselskapet Air Asia flyr oss fra Krabi, Thailand til Kuala Lumpur, Malaysia. Nytt land, nytt språk, nye religioner. I Thailand tilhører omtrent 95 % av befolkningen buddhismen. I Malaysia er det islam som er den dominerende religionen. Resten av befolkningen fordeler seg mellom buddhisme, kristendom, hinduisme og taoisme.

Med to barn på tur er vår erfaring at storbyene ikke er de mest attraktive reisemålene. På travle, smale fortau, og inn og ut av undergrunnsbaner og KLs ”Monorail”, tviholder vi på guttene. Vi kan ikke miste dem av syne et øyeblikk … Trafikken er uoversiktelig og fotgjengere er en nedprioritert gruppe. Støy og støv, mennesker overalt. Den konstante storbylyden gjør oss ør, summen av prat, rop, trafikk og musikk. Etter idylliske Railay, oppleves storbylivet nesten litt i overkant intenst.  

Man kan selvsagt finne på masse spennende å gjøre i en by som KL, og vi hadde mange gode opplevelser. På Central Marked stakk guttene bena ned i et stort akvarium og fikk ”fiskespa” (små fisker som småspiser død hud på føttene), vi kom over en indisk danseoppvisning og fikk med oss et helt tivoli inni det gedigne kjøpesenteret ”BerjayaTimes Square KL”. Kultur- og underholdningstilbudet er rikt.  Storbykaoset er også underholdende og fascinerende i seg selv. Lukten av varm og fuktig storby eksotisk.

Men vi nådde metningspunktet temmelig fort og lengtet bort. Bort fra støv, trafikklarm og endeløse kjøpesentre. Det hjalp godt på at vi bodde standsmessig og i gangavstand til Petrona Towers. Ingen grunn til å klage. Basseng, flott rom og DEN frokostbuffeen! Et overveldende tilbud av indiske, malaysiske og europeiske retter, Varm mat, kald mat, søtt, salt og syrlig. En egen sjokoladefontene gjorde frokosten til en drøm … 

Helg og skolefri i KL, så begge formiddagene ble brukt ved bassenget før vi stupte ut i storbyen. Søndagen satt jeg og guttene ved siden av en muslimsk familie. Mann og kone, to små gutter. Mannen i badeshorts og bar overkropp. Guttene i badebukse og singlet. Kvinnen bar svart niqab. Det eneste synlige var tærne som så vidt stakk fram under den lange svarte kjolen, og øynene i den smale sprekken i hodeplagget som ellers dekket hele ansiktet. I det vi gikk forbi så hun på meg. Jeg smilte til henne, og hun smilte tilbake, tror jeg ... Det var ikke lett å se siden hun var så tildekket. Det må være varmt under alle klærne. Jeg kan ikke la være å reagere på at kvinnen skal være så tildekket, mens mannen kan gå rundt i akkurat det han føler for. Vel, vel. Jeg er glad jeg har friheten til å kle av meg og bade i varmen. Likevel har aldri før følt meg så avkledd i en bikini …  

Løvekos i Rotorua, NZ

I dag har vi klappet på og kost med 9 uker gamle løveunger i Paradise Valley Springs.
Stor stas!

Magi i Kuala Lumpur