On the road again

Siste uke i NZ. Vi har tatt avskjed med familien Woodhouse. Guttene synes det er trist å reise. Det har vært ti gode dager i Wanganui. Men, nå venter nye opplevelser. Vi kjører mot sør, radioen er på. Vi er ”On the road again.” Fergen mellom nord- og sørøyen er en fin, nær-Norge-opplevelse. Fjord og fjell. Solen skinner, men luften er enda litt kjølig ved fergekaien i Wellington. Det føles som starten på sommerferien hjemme.

Opprinnelig plan var å kjøre østkysten ned til Christchurch og tilbringe de siste dagene i NZ der. Byen ble imidlertid kraftig rammet av jordskjelv i februar og juni, og har fremdeles en del etterskjelv. Vi legger nye planer.

Værmeldingen lover bra vær de neste dagene på nordvestre del av sørøyen.  Det blir to dagers ”tramping” i den mest populære (og vakreste?) nasjonalparken i NZ. Øyvind har ordnet papirarbeidet på nettet. Vi har med oss ”adgangspass” og kvittering for betalt overnatting på ”Anchorage Hut”. Hytten har 24 sengeplasser, 16 plasser er allerede opptatt. Vi sikrer oss fire av de siste åtte ledige plassene på hytten.

Etter en real reisedag, overnatter vi i nærheten av nasjonalparken. Vi pakker soveposer, varme klær, plaster og annet nødvendig utstyr samme kveld, slik at vi kan komme oss tidlig av gårde neste dag. Etter en god natts søvn og en herlig espresso neste morgen (og nye, gamle kopper fra ”Retrotonic”) kjører vi til ”Base Camp”, Marahau.  Ved inngangen til nasjonalparken handler vi inn det vi trenger av mat og godsaker til de neste par dagene. Øyvind får leid seg sovepose og primus. Varm mann og varm mat og drikke er sikret! Vi bestiller plass på en ”Watertaxi” til returen dagen etter. Turen vi begir oss ut på er lang, men vi har god tro på at guttene våre kan klare det. Dag 1, første etappe: 12, 6 kilometer, ca fire timers gange. Mål: Anchorage Hut, Torrent Bay. Dag 2, siste etappe: 8,4 kilometer (ved lavvann, 4 kilometer lengre ved høyvann), ca 3,5 timers gange. Mål: Bark Bay, der vanntaxien skal plukke oss opp kvart på fire.

Stien snor seg gjennom tett skog, rundt nes og over høyder i terrenget. Deler av turen har vi tett og utilgjengelig skråning over oss, og stupbratt skråning nedenfor. Stien er stort sett brei nok til å gå to i bredden, og vi sørger for å ha guttene trygt på innsiden. Utsikten mot det Tasmanske hav er uslåelig. Turkis hav, små øyer og høye snøkledte fjell i det fjerne. Smale stier snor seg ned til kritthvite sandstrender. Fint sted for lunsj og en pust i bakken. Bølgene slår inn mot stranden. En velfortjent hvil i sanden. 

Praten går, og vi legger kilometerne bak oss. Simen synes det er en av de fineste turene vi har vært på. Ettersom timene går, møter vi færre og færre turfolk. Smilene til de vi møter blir bredere og bredere når de ser de spreke turguttene våre. Om ettermiddagen, litt før det planlagte tidsskjemaet, ser vi Torrent Bay i det fjerne. Lykke! Det eneste vi har igjen er en lang nedstigning til stranden og hytten. Silje og Øyvinds kjenner vekten av sekkene tynge. Takke oss til oppoverbakker. Nedoverbakkene er verst!

Vel fremme hviler vi i sanden. Guttene har utrolig nok masse energi igjen til lek og suser rundt på stranden. Vi finner oss fire madrasser i hytten og ruller ut soveposene. Appetitten er på topp etter turen. Primus blir pakket frem på bordet utenfor hytten. Øyvind tryller frem de lekreste nudler. Simen rangerte nudlene til pappa som nr. 2 på topp-tre listen over matopplevelser på den lange reisen så langt:

1)      Hamburgeren hos ”den løyne mannen” (Railay, Thailand)

2)      Nudlene til pappa (Abel Tasman National Park, NZ)

3)      Pannekakene hos Anabel (Chiang Mai, Thailand)

Kulden kommer med kvelden. Vi tenner bål. Simen og Vetle er ivrige sankere av ved i den lille skogen ved stranden. Mørket faller på, ingen lys å se. Vi legger oss samtidig med guttene og sover godt alle fire. Øyvind kommer litt tett på sidemannen i løpet av natten og får seg et godt dunk. Ellers alt vel.

Tidspunkt for fjære klaffer bra med avmarsj på dag to. Klokken ti er det maks lavvann. Vi kan gå korteste rute over stranden i Torrent Bay over til nabostranden. Dag to går minst like bra som dag en. Formen er fin, guttene ved godt mot. Vi spiser og hviler på idylliske strender. Vel fremme i Bark Bay er det bare å legge seg på stranden og vente på båttaxien som skal ta oss tilbake til Marahau. I mellomtiden skriver Simen i reisedagboken sin, mens vi ser på en sel som jakter fisk like ved stranden. Turen tilbake i båten tar en liten time. Ved båtslippen står en traktor med båttilhenger og venter. Båten peiser innpå, og vi blir kjørt videre i båten, oppå hengeren, på bilveien, tilbake til utgangspunktet. En noe surrealistisk opplevelse. Båtføreren sier tilslutt tørt: ”Det neste blir vel at vi må montere sikkerhetsseler i båten”.