Vi er heldig og får plass i den aller siste sovekupeen som var igjen på nattoget fra Kuala Lumpur til Singapore. To senger, et bittelite eget bad (wow!) og en smal stripe gulv. Med alle sekkene og oss fire i kupeen er det trangt, men det skal gå. Klokken nærmer seg midnatt idet vi forlater KL. Simen sovner raskt i overkøyen. Vetle og Silje ligger tett sammen i underkøyen. Øyvind må ta til takke med gulvet og alle myggene som siver inn gjennom lufteluken ved gulvet i løpet av natten. Grytidlig neste morgen er det passkontroll og nye utreise- og innreiseskjema å fylle ut. ”Nei,” vi har ikke vært i Afrika de siste tre ukene. ”Nei,” vi har ikke med oss planter eller mat. ”Ja,” vi har pakket bagasjen selv. Med store bokstaver blir vi minnet på at narkotikaforbrytelser straffes med døden i Singapore.
Ved morgengry er Simen blitt skikkelig forkjølet og tett i halsen. Han har falsk krupp, som ofte kommer første natten Simen blir forkjølet. En ubehagelig opplevelse i en trang og tett togkupe. Heldigvis er luften utenfor varm og fuktig i det tropiske klimaet. Balsam for Simens hals. Men feberen kommer snikende og det er bare å håpe på at rommet på Mitraa Inn i Little India er ledig så tidlig på morgenen. Vi får rommet når vi ankommer, temmelig slitne og groggy etter kun noen få timers søvn på toget. Sterilt og enkelt rom, men rent og ordentlig. Vi sover og holder oss i ro det meste av dagen. Det er bare å lade opp. Neste natt flyr vi til Auckland. En ni timers flytur som ikke bare tar oss til et nytt kontinent, men også fem nye timer frem i tid.
Sent på ettermiddagen er Simen bedre, og vi tar en tur ut i Serangoon Road. Hindufestivalen Navrati har akkurat startet. Gaten er pyntet i alle regnbuens farger. Vi hører tromming i en av sidegatene og går for å sjekke ut hva som skjer. Vi blir vinket inn på en høylytt feiring. På brosjyrene som deles ut ser vi at vi kommer midt opp i feiringen og tilbedingen av ”Grand Goddess Durja Puja”. Lyden av musikken er øredøvende, men suggererende. Svetten siler fra musikantene. Det blir brakt sedler og frukt opp til mennene på scenen. En stort alter med den gudinnen er sentral på podiet. Det hele er fargerikt, høylytt og intenst. Folk kommer og går, ber og danser. Indere overalt. Vi blir invitert inn for å se og høre. Tilskuerne som allerede sitter på fremste rad blir vinket bakover i radene idet vi ankommer. Vi blir behandlet som ”special guests”, og overvåker fascinert arrangementet. Vi forstår ikke helt hva som skjer, men det er fint å betrakte feiringen. Vi blir tilbudt frukt, spiser høflig og håper i vårt stille sinn at magen ikke gjør opprør. Det er fint å bli inkludert. Der har vi nordmenn noe å lære. Hva skjer hvis en indisk familie dukker opp på en norsk festival …? 
Arrangementet ser ikke ut til å ha noen egentlig begynnelse eller slutt, så etter en stund rusler vi videre. Igjen blir vi tiltrukket av musikk inne i det flotte Sri Srinivasa Perumal tempelet. Igjen ser vi ritualer og bønn, musikk og opptog. VI blir tilbudt ris og takker igjen ja. Simen elsker den godt krydrede risen. Han ber meg skaffe oppskriften slik at og vi kan servere slik ris på bursdagen hans! Risen fra tempelet gjorde oss ikke helt mett, så vi spiser mer sterk indisk mat før vi går tilbake og slukner. Til tross for at stemningen på karaoke-baren som ligger vegg i vegg med rommet vårt er upåklagelig det meste av natten, føler vi oss alle bedre neste dag. Vi bestemmer oss for å oppleve litt av Singapore før turen går videre til flyplassen og New Zealand samme ettermiddag.
Vi har fått nok av skyskrapere i Kuala Lumpur for en stund, og bestemmer oss for å ha en ”barnas dag” på Science Center Singapore (SCS). Det blir ingen skuffelse for oss voksne heller. Som det aller meste i Singapore er det ordentlig og påkostet. Man kan gange Vilvite-senteret i Bergen med ti, så nærmer man seg kanskje opplevelsene på SCS. Kreativt, pedagogisk, interaktivt og moro for hele familien!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar